Mannisme

 

I mange år har feminisme vært snakket om, og for mange har det vært et ord med bismak, jeg har hørt det blitt brukt som skjellsord mer enn annet. Feminisme bærer med seg noe godt, for begge kjønn.

Sterke kvinner har kjempet for å få stemmerett, lik lønn, for så selv bestemme over egen kropp, om det er ønskelig å bære frem et barn eller ikke. Kvinnene har gjort en innsats som vil stå uthevet i historiebøkene i lang tid, det bør anerkjennes og respekteres.

Å være feminist i dag betyr at man fremdeles kjemper for retten til selvbestemt abort og retten til å bestemme over sin egen kropp, mot vold og overgrep (deriblant voldtekt). Fokuset er rettet ut i verden hvor kampsaker for feminismen er blant annet kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Og det er ikke å legge under en stol at kampen for lik lønn for likt arbeid vært viktig.

Jeg er såpass ung at jeg ikke har måttet kjempe for lik lønn. Jeg er sykepleier i et kvinnedomminert yrke og vi har alle lik lønn, selv om jeg undres hva lønna ville vært om vi var flest menn? Ikke fordi mennene er bedre i jobben, men fordi jeg oppriktig tror at menn aldri hadde godtatt eksempelvis den store lønnsforskjellen mellom statlige ansatte og kommunalt ansatte som er i dag. Kanskje er de bedre på rope høyt? Eller er det fordi de kan rope høyt uten å få tildelt en tittel som f.eks. «vanskelig mann»?

Så hva er dette da? Denne voksende mannismen? Menn som kjemper for papparollen er fantastisk bra – HURRA for engasjerte pappaer! Men å likestille mor og far det første året, det er i beste fall en likestillingskamp tatt ut av kontekst.

Lik lønn for likt arbeid! For det er faktisk kvinnen som gjør den tyngste jobben når et barn blir til! Så ikke kom her å si at far har rett på halve permisjonen. Det blir igjen som å lønne menn bedre enn kvinner!

Kanskje kaster jeg bensin på et bål som allerede brenner himmelhøyt når jeg sier at menn slapp ut snoppen og så ventet han mens kvinnen gjorde jobben i 9 lange og tøffe måneder. Og så skal mannen hvile enda litt mer, mens mor lærer barnet å kjenne, ammer, får brystbetennelse, gror sammen nedentil – ja for kvinner flest revner, får hemorider, og mange strever med å holde på urinen i ettertid. I 3-6mnd er det ikke anbefalt å løpe fordi bekkenet skal komme på plass, hun skal ikke trene hardt fordi det kan gi avgiftstoffer i melken til barnet. Mor sover sjeldent mer enn en til tre timer sammenhengende og de aller fleste nattammer mye lengre enn 6mnd. Etter 6mnd begynner det å bli morro å være mamma, den harde jobbingen begynner å gi avkastninger og barnet gir mer igjen via kontakt og lek – men nei for da er det pappa sin tur! Etter flere måneder hvor det absolutt eneste fokuset har vært lille og mor trolig ikke har ivaretatt seg selv fordi det ikke har vært mulig, da skal hun ut i full jobb – samtidig som jobben hjemme fortsetter, fordi pappa ganske enkelt ikke er mamma.

All forskning tilsier at mor er viktigst det første året og barnet har gjerne en hovedforsørger de første tre årene av sitt liv. Pappa er er mer enn bra nok og vil bli viktigere og viktigere etterhvert som barnet vokser til! Men å ta halve permisjonen – det er rett og slett enda fler overbetalte menn!

2 thoughts on “Mannisme

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s