I går la jeg vesla i egen seng og det medførte mye grått og sinne hos vesla. Når jeg delte min opplevelse av leggingen fikk jeg naturlig nok både støttende kommentarer og uttrykk for uenighet. Søvn og gråt hos barn engasjerer mange. Selv er jeg medlem i Facebook gruppen
«Å sove uten gråt» og er selv i mot at barn og spesielt babyer skal gråte seg i søvn.
Samtidig er barn ulike og barns gråt kan bety forskjellig. Det opplevde jeg i dag da jeg igjen la lillemor i sengen. Hun ble ikke sint når jeg la henne ned, hun lå å pludret litt og ville etterhvert reise seg. Jeg la henne ned igjen og da kom sinnet frem. Det ble noen slike runder, men hun sovnet til slutt uten gråt og uten at jeg plukket henne opp. Det var veldig godt dor mammahjertet å se, for jeg fikk en klump i magen når jeg fikk kritikk på måten jeg la vesla på i går. Var det jeg hadde gjort helt feil? Skadet jeg lillemor ved å la henne gråte seg i søvn?
Les gårsdagens innlegg: «Jeg lot henne gråte seg i søvn»
Vi snakket gjennom det og jeg fant roen igjen. Men da jeg la meg kom tvilen snikende på ny. Jeg begynte å Google forskningsartikler og annet rundt søvn og da leste jeg noe om dette med ulik gråt. Jeg tenkte nok en gang gjennom scenarioet med lillemor som gråt i sengen sin.
Hun var ikke redd, hun var sint. Sint fordi hun ikke ville ligge i sengen, sint fordi hun ville gjøre som vi alltid gjør – ligge i sengen sammen og sint fordi hun ikke fikk lov å reise seg opp. Hun var også lei seg, fordi jeg ikke løftet henne opp. Men mest av alt var det et uttrykk for at hun ikke likte dette nye. Det var vilje hun viste meg.
Jeg tenker at gråt er naturlig! Det er vondt, men nødvendig for lillemor å uttrykke seg. Hun må få lov å reagere, men det betyr ikke at jeg som mamma skal gi etter hver gang. For lillemor har mye vilje, jeg har sett lignende sinne i butikken, når vi skal ta på klær eller skifte bleie. Hun uttrykker tydelig når hun ikke vil noe og det er fint. Men jeg som mamma må tørre å stå i de vonde følelsene og veilede henne.
Det var det jeg opplevde at jeg gjorde. Jeg sto i det sammen med henne, hun kjente på vonde følelser mens jeg var der med henne. Hun sovnet, våknet og så meg, sovnet igjen. Og etter dupp fikk hun komme opp, kose på puppen og var blid og fornøyd.
Jeg tror vi mammaer må stole på oss selv, men også ha mot til å stille spørsmål og tillit til at mammaer flest gjør sitt beste for våre små 💗
Takk for innspill og tilbakemeldinger – det gjør meg til en bedre mamma