Hundekjøreren i meg vokser i det jeg setter hundene mine inn i spannet. Atlas setter i å hyle av ren forventning og hverken kos eller kjeft hjelper på den intense lyden. Det høres ut som vi dreper han, men det er ingen tvil om at han er overlykkelig over å endelig få gjøre det han elsker.
Refleksene er på og hundene står klare i spannet. Carina styrer og jeg løsner tauet som låser vogna fast i bilen. Det er helt nødvendig når fem ivrige hunder står klar. Jeg løper frem for å vise ivrige lederhunden veien. Ny plass og lang kjøretur gjør at det koker litt i toppen og de vil bare fortest mulig av gårde. Men etter to krappe venstresvinger er vi endelig i gang.
Jeg føler meg som et barn på julaften og det bobler over av glede og entusiasme. Hundene jobber og jeg ser mine to huskyer i sitt rette element – så stolt jeg er av dem. Jeg aner ikke hva jeg driver med, men jeg ser hvordan de vet hva de gjør. De er født til dette!
Etter at spannet har falt til ro og løper i gjevne trav lar Carina meg slippe til. Nå er det jeg som står bak og styrer og det føles enda bedre. Vi kjører på åkrene som nå er fei for korn og ligger bare å venter på vinteren. Hundene jobber godt og tungt foran sleden og jeg har så lyst å løpe sammen med dem. «Nei Vivian – dette er bra for dem de jobber riktig nå». Carina veileder og forklarer underveis. Jeg skjønner at jeg i all iveren hjelper hundene litt for mye og roser over evne. Det er ikke bare hundene som trenger ro-trening, matmor må nok også det.
Forståelsen øker og jeg koser meg enda mer. Det er trist når vi vender nesen hjemover, men så godt det er å gå frem og rose hundene. Og så fint å se tre nye hunder finne roen etter mat og trening på ny plass. Hundegården vår er fylt med seks hunder og jeg ser fremtiden min i den nå. Drømmen vokser enda litt mer og jeg ser for meg hvordan jeg og Liva skal ut å kjøre hund sammen. Jeg kan nesten ikke vente!