Ettåring som trasser??

Du kjenner deg kanskje igjen i når ettåringen kaster seg bakover i bru i det du skal løfte hen opp? armer og ben spreller og du du blir litt tatt på sengen fordi du skulle jo bare…

Det er ikke så lett å skjønne seg på disse små viljesterke barna. I ett år har jeg sett jenta mi forandre seg så til de grader. Det har vært utviklingstrinn, tunge tider, tårer, frustrasjon men såååå mye glede og latter. Ikke minst alle de stolte øyeblikkene. Ville aldri vært foruten dette året. Det har gitt meg ro til å håndtere disse situasjonene med armer og bein.

Har du prøvd å google «trassig ettåring?». Jeg må poengtere at jeg er ingen ekspert, men jeg som mamma tror ikke på avledning som første møte med «trass». Jeg tror heller ikke på at små barn «trasser», jeg vil kalle det et selvstendighetsbehov. Derfor prøver jeg å møte vesla mi når hun står i bru og trasser med å «se henne». Men gud så vanskelig det kan være å forstå disse små som utvikler seg til små selvstendige individer. Armer og bein som går, hyl og gråt og ikke minst den skumle «kaste seg bakover i bru». Jeg blir litt svett innimellom, som om foreldrerollen er en evig øvelse i «hvordan håndtere stressende situasjoner». Vi foreldre må jo etterhvert bli gode på å håndtere kriser…

Må igjen poengtere at jeg er ingen ekspert og føler meg ofte misslykket og helt på bar bakke. Men innimellom får jeg noen a-ha opplevelser som ofte bekrefter det jeg tror på. Det som ligger i grunn for hvordan jeg ønsker å oppdra barnet vårt. Har derfor lyst å dele et eksempel fra ikveld: ved legging:

Tidligere ved legging har vesla satt seg opp når hun er ferdig å die, og jeg har så lagt henne i sengen. Dette har de siste kveldene blitt fullstendig feil og jeg har vridd hodet mitt i frustrasjon. Litt fordi jeg føler jeg er misslykket som mamma som ikke klarer «å stå i det». Jeg kjenner på en yttre påvirknign om at jeg ikke burde gi etter. Heldigvis forteller mammahjertet mitt meg at det er noe hun prøver å formidle. Gråten er ikke trass og i dag spurte jeg henne; «Liva blir du sint fordi du egentlig ikke er ferdig å puppe? Vil du ha mer pupp?», plutselig ble kroppen hennes roligere og det kom en liten lyd som minnet om gråtelatter. Jeg la henne til igjen og det tok bare noen minutter før hun slapp. denne gangen vente hun seg mot sengen og var klar for å legge seg. Helt uten gråt sovnet jenta mi på bare fem minutter.

Noen ganger er gråten en protest på det nye og da er det kanskje riktig å «stå i det», så lenge vi er der med barna våre. Men jeg tror mer og mer på at vi som foreldre må lytte mer til hjertet og ikke til all yttre påvirkning. Samtidig har jeg mye å lære og leser masse god litteratur, men tar bare med meg videre det som kjennes riktig for meg og oss som familie.

Jeg får ikke sagt det ofte nok – du er en GOD mamma for barnet ditt. Og du pappa, du er akkurat hva barnet ditt trenger ❤ Vi foreldre må bare stole på oss selv.

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s