Jeg har akkurat satt meg i sofaen for første gang i dag. For 1time siden hadde jeg mest lyst å slå hodet hardt i veggen. Min overtrøtte datter hadde gått i stå og var påbegynt time nummer to.
Den intense gråten skar meg langt inn i hjerterota samtidig som behovet for en «pause» var stor. Det er meg og henne, hele dagen og nå når hun har vært så mye dårlig er det meg og henne hele døgnet. Jeg begynte å kjenne det på kroppen og en blanding av sorg for veslejenta mi og sinne og frustrasjon blandet meg dårlig samvittighet grep meg.
Jeg krøp til korset og ropte på pappa Kim, «jeg klarer ikke mer», jeg holdt henne inntil meg, kysset henne og sa god natt i det Kim tok i mot henne. Hun satte i ny runde hylgråt og jeg hadde mest lyst å gråte men jeg orket det ikke og lot følelsen av å være verdens dårligste mamma ta over – det hjalp å bli litt sint. Klaske hånda hardt i kjøkkenbenken.
Min lillesøster som kom i dag satt i sofaen og jeg så på henne og sa «jeg går ut til hundene – være med?». Hun spratt opp og i det samme jeg kjente den friske høstlufta slapp sinnet. Sorgen og smerten over gråten slapp taket da de fire hundene dro oss ut porten. Hurra og Suggen kom i dag men tok det på strak labb og gjorde akkurat det de skulle og det jeg trengte. Å se hunderumpene trave gjevnt og stødig er som en peacmaker, hjerterytmen stabiliseres og roen senker seg.
Hundene altså