Det er arbeidshelg og veslemor skal tilbringe mesteparten av dagen med pappa. Mange ganger har vi trent på korte avskjeder med suss og vinke lystig hadet. Men ingenting er så vondt som når veslemor gråter ved avskjed.
Følelsen av å svikte henne kommer krypende og jeg har mest lyst å snu og løpe tilbake, ta henne i armene og holde henne tett inntil meg. Men mammastemmen tar over – det er best for Liva med korte avskjeder. Jeg trygger meg selv med at hun har pappaen sin og at dette er fint for oss alle. Det er jo det, det er bare så vondt å forlate henne.
Jeg vrir om tenningen og setter på radioen. Jeg koser meg og kjenner på hele meg at det er deilig å ha disse minuttene alene i bilen. Jeg er jo aldri alene lengre! Vel på jobb møter jeg blide kollegaer og jeg kjenner jeg gleder meg over å snakke fag igjen. Å få være bare Vivian og ikke mamma.
Jeg kommer fort inn i rutinene på jobb igjen og tryggheten kommer med mestringen. Som da jeg gjorde en riktig vurdering på telefonen og pasienten fikk riktig hjelp til riktig tid. Eller når jeg fikk inn venflonen jeg grua meg sånn for – da bobler det på innsiden og jeg kjenner en enorm glede!
Når jeg er på jobb blir jeg veldig bevisst hvor tungt arbeid det er å gå hjemme. Jeg kjenner på et stort ansvar ved å skulle gi Liva alt det hun trenger for god og riktig utvikling. Hun er ikke i barnehage og da må jeg som mamma legge tilrette for lek og samspill med andre barn.
Vi er på babysang hver torsdag, avtaler møter med andre mammaer, oppsøker åpne gårder og andre arrangementer i helgene å prøver hele tiden å dekke hennes behov. Mange ganger daglig føler jeg at jeg ikke strekker til – jeg vil så mye mer for henne.
Det har vært godt å overlate ansvaret og bekymringene til pappa Kim i helgen. Og jeg merker at jeg utnytter tiden enda mer når vi først er sammen. Som i dag når vi har vært og lekt i barnehagens uteområder i nesten to timer og tok med lunsjen ut. Det føles deilig! Samtidig merker jeg også at den lille jenta mi kjenner det på kroppen når mamma er mye borte. Hun klyper meg skikkelig hardt innimellom og våkner mer på natten enn ellers. Kroppslige reaksjoner som må håndteres, så i dag sover vesla duppen trygt inntil mamma med pupp i munn. Kanskje er vi begge litt mer rustet når jeg skal på helgens siste vakt i kveld. 💗