Jeg er så lei dette evinnelige maset om likestilling – det er så misforstått! Likestilling og fordeling av foreldrepermisjon er tatt ut av proposjoner og handler nå mer om at vi skal være like enn likestilt!
Jeg er for like rettigheter – som at pappaer skal få ha like mye samvær med barnet sitt som mor, når mor og far ikke lever sammen. Men heller ikke her er det anbefalt å dele 50/50 før barnet er større. Hvorfor skal da politikerene gå inn å «rote» med familienes dynamikk og behov? Det er ikke naturlig for mor å forlate barnet sitt ved 7mnd og ei heller er det naturlig eller bra for barnet.
Jeg hører og ser at noen sier de er lei «amme-argumentet», lei av at kvinner slår «gravid og fødsels-argumentet i bordet». Jeg skal prøve å la det ligge – selv om det er et forbanna godt argument! Hvor mange fedre har ikke kommet ut av fødestuen med er nytt syn på mor? Hvor mange fedre har ikke vært stolt og eller rørt til tårer av mor og den kampen hun har kjempet på vegne av familien?! Jeg lar det henge litt der, for jeg skal ikke snakke om dette i dag.
Vi mammaer vi er bedre mammaer enn pappaer! Vi er ofte den aller viktigste personen babyen har. Barnets hovedforsørger i første leveår er ofte mammaen. Jeg vet jeg provoserer mange nå i disse «pappaer er like viktig som mamma» – kampanje perioder! Men la oss ikke putte mamma og pappa på vekta mot hverandre. La oss se på det fra siden og inn…
Jeg er mamma og har i over ett år ikke sover en eneste natt sammenhengende. Vi har som mange andre også opplever, ei lita frøken som sover kun korte perioder og våkner hyppig. Hun har vært mye syk og i disse periodene har selv pappaen sagt; «nå trenger hun mammaen sin». Han sier ikke det fordi han ikke elsker henne like høyt som meg – det gjør han virkelig! Men han ser det, han ser at noen ganger er mamma viktigere, mer riktig for jenta vår.
Jeg snakket med noen kloke damer her en dag. Damer med mer fartstid som mamma enn meg. Mens jeg drister meg å si at vi mammaer er viktigere enn pappa det første året – så sa en mamma, ja vi er det. Og kanskje er vi viktigere hele tiden? Jeg så på henne med nysgjerrighet over den noe vågale kommentaren. Så sier hun det jeg kjenner på kroppen – vi mammaer er mammaer hele tiden, vi er ALLTID påskrudd. Når vi er på butikken, så tenker vi på hva barna liker, hva de trenger, hva de burde spise. Når vi er på jobb så tenker vi på hvordan det er med de hjemme, om følelsesutbruddet vi ikke helt forsto i går og hva det betyr, om utedressen som er for liten eller hvordan skal vi gjøre det i jula. Vi tenker på barna når vi trener, eller bare er ute av døra en tur og skal vi bort over litt tid – da sitter tårene løst og vi lengter hjem før vi har nådd bildøra.
Den ene mammaen jeg snakket med spurte mannen sin om han tenkte på barna sine når han var på jobb. Hun spurte han om han tenkte på disse tingene som nevnt over. «Nei» var svaret hun fikk. Han kunne tenke på de og savne de, men han tenkte ikke på sønnen som gruer seg til matteprøven eller om datteren som trengte ny utebukse. Han var tilstede på jobb og ikke «hjemme i hodet» når han var på jobb.
Jeg måtte spørre min egen mann, når jeg kom hjem, om det samme. Og han uttrykte seg ikke så ulik. Mannen min savnet oss men tenkte ikke noe mer på det rundt hverdagen. Han har heller ikke vanskelig for å reise bort, selv når vesla var veldig liten var han borte uten videre problem- mens for meg har det vært utenkelig helt frem til nå. Og er jeg ærlig med meg selv så er det enda en stund til før jeg har noe ønske om å reise fra henne.
Jeg prøver ikke å sette pappaen i et dårlig lys. Mannen min er fantastisk med datteren vår. Han klarer seg helt utmerket alene med henne og han vil beskytte henne med sitt eget liv om han må. Men det er en viktig faktor her – BIOLOGI.
Jeg tror vi er skapt slik. Vi bærer barnet i 9mnd, vi blir kjent med hverandre og har allerede «tjuvstartet» og utviklet et sterkt bånd før fødselen. Fødselen i seg selv forsterker dette båndet mer enn kan beskrives. Pappaen har til nå vært observatør og reisen om å lære å bli kjent med lille starter 9mnd senere – etter at mor og barn har «gått gjennom ild og vann sammen» (og ja jeg tenker igjen på fødselen). Mitt morsinstinkt har hele tiden vist meg veien. Hvordan legge henne til brystet, hvordan forstå gråten og dekke behovene hennes. Jeg ser hun er trøtt lenge før hun gnir seg i øynene, pappaen ser hun er trøtt når hun gnir seg i øynene. Pappaen lurer på hvorfor hun sutrer, jeg vet hun sutrer fordi hun må bæsje, pappaen lurer på hvorfor hun gråter, jeg vet hun er sulten…
Mammaen er hovedomsorgsperson første leveår av en grunn. Biologisk sett vil jeg si at pappaen vokter og verner i denne perioden. Pappaen er verdens beste på å ivareta mor, han vet hva hun trenger når hun trenger det – ihvertfall har jeg og min mann kommet så mye nærmere gjennom svangerskapet. Hans omsorg for meg som mamma gjør det mulig å gå søvnløs natt etter natt og hans klemmer gjør at jeg orker å stå i gråten. Hans trøst gjør at jeg føler meg god igjen, etter å ha følt meg som verdens verste mamma! Og nå når vesla er større trår han mer og mer over i er mønster hvor ansvaret deles likt. Men klærne som er for små, maten som må planlegges og det å utforske vesla sin følelses verden, det faller fortsatt på meg som mamma 💗
La familiene selv velge hva som er best!
Fantastisk skrevet! ❤️
Tusen takk Marthe 💗
Det du beviser med denne kronikken er bare en ting. Du har tatt hevd på ungen og finner utallige unnskyldninger for at det er DU som er best. Mye av det med at far ikke forstår er nok at du ikke lar han forstå. Du vet best derfor lar du ikke far få mulighet siden han ikke gjør det på din måte….
Et annet ord for det egoist.
Hei 🙂
Så fint at du tar deg tid til å si din mening, det setter jeg pris på.
Jeg tror nok du leser litt mer mellom linjene enn det er her. Min mann og jeg deler denne opplevelsen og han hadde barnet MYE helt fra starten da jeg var innlagt på sykehus. Vi opplever å ha vårt barns beste i fokus 💗
Du skriver at Dere deler denne opplevelsen. Når han ikke har fått muligheten til å bli kjent med sin datter, så er jo det dette som skjer.
Du skriver at det ikke er bra at han kobler ut når han er på jobb… Dersto bedre, mindre å stresse med på jobb mer opplagt hjemme.
Det er og utenkelig for deg å være vekke fra barnet når det er lite. Det viser jo bare at du er redd for at far gjør feil og ungen ikke har det bra men han. Hadde du ikke vert redd for det, så ville det ikke vert problem å reise vekk heller. Det handler om tillit, noe du på den måten viser at du ikke har til far.
Så det er du som har gjort deg avhengig av ungen og på den måten fått ungen til å kun ville være med deg. Siden du tydeligvis ikke stoler på andre en deg selv når det gjelder om barnet har det godt.
Du leser veldig mye ut av en kort tekst og jeg forstår at jeg har provosert deg veldig. Kanskje så mye at du ser det jeg skriver negativt uansett hvilken respons du får?
Nå føler jeg meg trygg nok på min mann til å si at han har er nært og godt forhold til sin datter. Mitt valg om å ikke reise fra henne er helt naturlig og om vi går inn i teorien om tilknytningsomsorg så er det heller ikke anbefalt reise fra barnet det første leveåret.
Nå er barnet fullstendig avhengig av sine foreldre i mange år fremover – så at jeg kjenner en sterk tilknytning er med på å sikre at barnet aldri blir overlatt ril seg selv. Dette er også helt naturlig nedplanter i oss som mennesker og forsørgere. Selv om det opptrer i større eller mindre grad. Og selvfølgelig stoler jeg på mannen min! Hadde aldri valgt å dele livet mitt med han om jeg ikke gjorde det 💗
Æ må bare si, at æ blir regelrett provosert av 99% av d du sir.. av absolutt alle mødre æ personlig kjenne, så har æ ALDRI hørt ei eneste mor si «æ tenke d at æ e viktigere enn pappaen»! Å om d e nån som har sagt d, så e d den generasjon som blei fødd før 50-tallet.. At man som mamma «ser» koffer ungen sutre, skrik e trøtt osv, e KUN fordi vi som mødre e hjemme lamme ungen 24/7 lengere enn pappaen e, å vi e hjemme først. Hadde d vært motsatt, at pappaen hadde vært hjemme først å lengst (kan jo være ulike årsaka t at d kan skje), så ville d vært han som hadde visst de her tingan, ikkje mammaen. At man som mamma går å tenke på ungan hele arbeidsdagen, d e nok extremt individuelt. Når mine unga gikk i bhg, gikk ikkje æ rundt på jobb å tenkte på at dem kanskje sku hadd nye klær, tenkte om dem har det bra, tenkte koffer dem skreik så mye inatt osv. Æ va trygg på at ungan hadde d bra. Når æ sku på butikken , trening eller generelt ut av huset, så va min tanke «Herregud så godt å kunne få litt aleinatid mens man handle!» Ungan mine overlevde helt fint hjemme uten mæ, aleina m pappaen. Kanskje æ e ei dårligere mamma da? Æ syns ikkje d! De mødrene æ vet av som e av samme oppfatning som dæ, at dem e viktigere enn pappaen, dem ekje ilag m pappaen lenger.. Å dem mene åsså at ungan har d bedre hos dem, førr dem e MAMMA, å vet alltid barnets beste å pappa følg ikkje like godt med. De ungan ser pappaen sin mindre å mindre me tia. Min samboer har d sånn. Han får nesten ikkje se dattra si lenger, fordi mora kommer m alt mulig tull. D e langt hit, mine unga bråke så mye å lar ikkje ho ha aleinatid, d e trangt å ho har ikkje eget rom, har ikkje nok klær å at dattra ikkje vil t oss, å ho blei ikkje å tvinge dattra. Han ønske å snakke dattra, men får streng beskjed om å la være, å ikkje ta kontakt. Æ håpe at du ikkje blir sånn om du ende opp m samlivsbrudd. Som forelder har man like mye ansvar førr ungan uansett om man bor under samme tak eller hver for sæ.
Æ tenke jo at d her e et typisk innlegg som e skrevet førr å provosere, å æ lar mæ provosere desverre! Men d e pga min samboers ex, som e av den oppfatninga du sikte tell her, at ho e ei mye bedre mamma enn han e pappa.. Som ho definitivt IKKJE e.
Æ anbefale dæ å lese ei bok som hete samværs sabotasje. I den boka ser man kor viktig d e at fedre blir likestilt! Fordi d e sånn idag at «mor har alltid rett og krav på hovedomsorgen på barna» selv om d i maaange tilfella ikkje e riktig.
Ellers e æ enig i at familien burde få bestemme sjøl kossn dem ska disponere tia si under foreldrepermisjon! God helg 😁
Hei Maika!
Takk som deler dine tanker og følelser rundt temaet.
Jeg må bare si at jeg mener at foreldre skal ha delt omsorg ved samlivsbrudd. Og at min tanke er at mamma er viktigst første leveår. Det er vitenskapelig bevist at mors hjerne forandrer seg under svangerskapet og at jeg tror vi er mer «programmert» til å forstå barna våre. Selvfølgelig lærer pappa dette også! 💗
Her ble det en deilig pustepause når pappaen kunne begynne å legge vesla (som enda ammer mye) – og han er en fantastisk og tilstedeværende pappa!
Vi mammaer er forskjellig – uten at jeg har noen formening om hva som er bra og dårlig! Men hos oss er dynamikken slik at de «små tingene» faller meg naturlig – jeg har oversikt på klær, behov, jeg leser meg opp på søvn, barnesykdommer, hvordan lære barn selvregulering av følelser etc. Det faller meg mer naturlig enn pappaen.
Jeg er forøvrig godt kjent med boken og føler ikke at det er noe problematikk her 🙂 Håper det ordner seg med samvær for din bonusdatter og hennes far 💗 Kan anbefale å se litt på det Henrik H. Slevigen skriver – han kan mye om dette temaet du beskriver.
Ka med dæ å faren t dine onga da? Får Hain ha sine line my som du har dem?
Når bor jeg og mannen/pappaen til jenta vår sammen – så han bruker mye tid sammen med henne. Siden jeg jobber mindre enn han blir det noe skjevt fordelt frem til han går ut i pappapermisjon. Men det er et valg vi har gjort fordi det passet best for oss 😊 Nå når hun ikke er avhengig av pupp så deler vi på legging, stell og han har henne når jeg er på jobb eller gjør andre ting. Føler vi deler ansvaret mellom oss på en god måte og hun er like knyttet til oss begge. Selv om jeg har ammet og hatt hele fellesperioden (pga ammingen).
Kjempebra skrevet ❤ pappaen var en kjempestøtte for meg i en vanskelig tid. Hvem skulle tro at det skulle bli så mye smerte og tårer i begynnelsen og hormoner som løper løpsk – Ingen andre enn de som har vært igjennom det. Uten pappaen hadde eg ikke fått i meg mye mat heller da baby fort lå halvannen til to timer på puppen. Han sier selv at det er nå når baby er blitt større, mer «selvstendig», samt får i seg mer fast føde han kunne tenkt seg å være hjemme (vi fordelte permisjonen slik det i utgangspunktet passet han og jobben – noe vi har lært litt av da baby så vidt hadde startet med tilvenning da han hadde sin pappaperm). Da er han ikke like avhengig av morsmelken for å kunne gi baby mat og det blir mindre styr med tining og sterilisering.
Er veldig for at foreldrene kan få bestemme selv og tilpasse permisjonen til seg og baby. Alle er forskjellig med forskjellig utgangspunkt ❤
Tusen takk Eli, både for ros og at du deler deres historie! Jeg hadde det også likt – hadde ikke klart det uten pappaen 💗
Det er nok enklere når maten er litt mer naturlig del av kostholdet til de små. Her skulle pappaen ta over når vesla var 11mnd, men det ble utsatt pga ny jobb til nå i desember. 💗
Ja alle familier har ulike behov!
Selvfølgelig er mammaer bedre til å være mammaer enn pappaer.. Skulle da bare mangle.
Men pappaer er bedre til å være pappa enn mammaer.. Å det er jo ganske logisk, da det er visse kjønnsforskjeller som klasserer en som pappaer og mammaer..
For en mamma med utover tiss er ingen mamma, å en pappa med innover tiss er ingen pappa..
Det er litt det jeg ønsker å frem til – disse biologiske forskjellene som gjør at vi naturlig har ulike roller – å da snakker jeg om at vi = mamma og pappa 🙂
Hmm. Så det er greit å bruke feks kjønn, hudfarge eller annet for å beskrive en hel gruppe? Trodde vi hadde kommet lenger.
Hei Tobias
Nå er det jo er faktum at kjønn har ulike forutsetning som går igjen hos flertallet. Slik som at de aller fleste kvinner kan bære frem et barn, amme, føde. De aller fleste men kan befrukte en mann. Så i enkelte tilfeller så mener jeg at kjønn er beskrivende for en gruppe og derfor helt riktig å bruke 🙂
Helt enig med dæ Vivian! Vi e født kvinne og mann av en grunn tenke æ, vi ska ikke vær lik 😉
Jeg blir veldig glad når du sier det Marie – jeg føler også at vi skal være ulike. Det er fint at vi er ulike 💗
Hei, har tenkt lenge på å skrive her som Pappa, men faktisk enda usikker på hvordan jeg skal formulere meg riktig. Men vil begynne med tittelen på innlegget, allerede her føler jeg du har bestemt på forhånd hvilke roller som tilhører Mammaer og hvilke som tilhører Pappaer, dette gjør med i grunn litt undrende, hvem har egentlig rett til å bestemme det? Kan ta mitt tilfelle som eksempel, har ei nydelig datter på snart 6 år, Fra den dagen vi fikk bekreftet at min daværende samboer var gravid så sang jeg for datteren vår hver eneste dag, jeg lyttet også til magen og snakket med henne hver eneste dag uten unntak,jeg var med på det første sparket osv osv og disse 9 månedene var en fantastisk tid for oss begge to, full av forventninger og opplevelser.
Når dagen kom for fødsel var eg selvfølgelig med på sykehuset, jeg satt ved min samboers side gjennom hele fødselen og hjalp til der det trengtes og støttet så godt jeg kunne, Fødselen forløp dessverre ikke helt som den skulle og vi holdt på å miste vår dyrebare allerede før vi hadde fått hilst, men takket være utrolige flink jordmor og leger på sykehuset gikk dette bra, hun ble tatt med tang etter nesten 40 timers fødsel, Dette var selvfølgelig en stor påkjenning for mor, og vår datter ble sendt rett på nyfødtintensiven hvor jeg satt og passet henne og våket over henne fordi Mor fikk komplikasjoner etter fødselen.
Da vi endelig etter 7 dager fikk lov å dra hjem, så var det jeg som stod opp natten, kunne sitte i timer å vogge vår datter så hun fikk sove, var jeg som stod opp og skiftet bleier, ga henne melk osv osv, Selv om jeg skulle tidlig på jobb dagen etter. Og jeg sov faktisk ikke en hel natt det første året. Mor var selvfølgelig oppe om nettene hun også, sånn at det er sagt. Men her føler jeg overskriften din sier at j eg gjorde mammating, og da kan jeg fortelle det at det overhodet ikke er tilfelle- Jeg ville være tilstede for min datter fra dag en, bli kjent og alt som hører med det jeg prøvde aldri å være en Mamma, heldigvis hadde jeg en samboer som slapp meg til også her. Det skremmer meg faktisk at en god de mødre tar enerett på disse tingene, for Mamma og Pappa er faktisk like viktige i livet til de små sel helt fra første stund, noe som også en god del nyere forskning kan bekrefte. Og finnes ikke noe som heter Mammaoppgaver og pappaoppgaver det handler å være tilstede for barnet, så at fedrekvoten nå blir utvidet ser jeg på intet annet et stort skritt i riktig retning, for mor og far er faktisk likeverdige foreldre på alle områder så lenge man faktisk for å ta del i alt. Og selv om jeg holdt på å stupe i bakken på jobb enkelte ganger så var det verdt hvert eneste sekund.
Når det kommer til å tenke på datteren min når jeg ikke var tilstede så kan jeg garantere deg at jeg tenkte på henne hele tiden, akkurat som du beskriver at du gjorde. alt fra om hun frøs,var sulten, sov nok osv så dette er ikke kun en mammagreie. Nå bor ikke jeg sammen med barnemoren lenger av andre årsaker, men noe annet en 50750 omsorg var aldri et tema, og vår datter kunne ikke hatt det bedre med tanke på omstendighetene, for selvsagt best om foreldre bor sammen og alt er fint. Men var heldigvis så heldig å ha en samboer som lot meg delta på alt fra første stund, hun følte seg aldri tilsidesatt som Mamma og jeg prøvde heller aldri å være en mamma. Så synes det er fryktelig trist at jeg hører om så mange mødre som tar enerett på disse opplevelsene og nesten på forhånd har bestemt hva hva far skal gjøre og hvor mye han tenker på barnet osv osv.
Kunne sikkert ha skrevet så mye mer, men velger å avslutte her, Elsker min datter og tenker på henne hvert sekund hun ikke er hos meg, selv om jeg veit hun har en fantastisk Mamma.
Mvh Morten.
Hei Morten 🙂
Du høres ut som en fantastisk pappa – og hvis jeg snur på tittelen som du du leste som negativ; en pappa er en mye bedre pappa enn en mamma 💗
Jeg har også en slik fantastisk mann som jeg opplever at du er. Han er like engasjert og snakket til magen hele svangerskapet, var med på alle kontroller og gjorde alt han kunne for meg under fødselen.
Jeg tror nok at vi barseltiden oppleves ulik i hver familie og jeg tror også det er naturlig å slippe far tidligere på banen i de familiene hvor det ikke fullammes.
Og kanskje hadde det vært annerledes om jeg ikke fullammet?! Men en mamma er gravid, bærer barnet i 9mnd, føder og de fleste ammer – dette kan ikke en pappa gjøre. Dette er naturlige forskjeller mellom en mamma og pappa, eller mamma og medmor. Biologien gjør at vi er forskjellige, menn og kvinner blir aldri like. Så jeg opplever at det å forlate mitt barn som nesten bare ammes etter 7mnd som en umulig oppgave. da skulle jeg ha jobber 100%, pumpet på jobb, før og etter slik at pappaen kunne gitt flaske (som forøvrig vesla aldri har villet tatt), kommer hjem og ammet på natt før jeg skulle på jobb igjen.
Alle familier er forskjellig og alle fedre som ønsker mer permisjon kan ta av fellesperioden om dette er det som passer familien. Men jeg synes ikke noe om at andre familier presses inn i dette formatet. Mannen og jeg har i dag like godt å nært forhold til datteren vår uten at jeg måtte rushe i jobb og vesla måtte rushes til å spise mat før tiden
Hei!
Det er fint å se at du er en engasjert mamma. Som engasjert pappa gjør det likevel vondt å se at det mer enn en gang antydes at mamma er viktigere i barnets liv enn pappa, bare fordi hun er mamma.
Biologi er en fin ting, og det gjør at vi utfyller hverandre. For et barn er det helheten som utgjør summen av kjærlighet og omsorg. I det barnet er født, er mammaens fysisk-biologiske rolle overstått, og hennes eneste særoppgave er å være «matstasjon» all den tid barnet ammes. Omsorgsrollen deles nå av to likeverdige personer, og barnets tilknytning til begge starter umiddelbart etter fødsel. Denne tiden er ferskvare for barnets tilknytning, og kommer aldri tilbake.
Menn og kvinner skiller seg fra hverandre med flere biologiske indikatorer, og etter 50 år med kvinnekamp har vi klart å marginalisere de fleste. Fysisk styrke, rasjonell tenking, evne til forståelse av tid og rom, kognitiv løsningsorientering og omsorgskompetanse. Både fører- og stemmerett er på plass, og lederposisjoner fylles av kvinner like mye som menn. Kjempeflott, og all ære til de som tok kampen! Men vi har fortsatt ikke klart å gjøre kål på den selvproklamerte eneretten til barna – for DEN er jo biologisk og uomtvistelig.
Vi vet bedre. Det blir derfor litt merkelig når biologi brukes som argument for at mammarollen skal være viktigere for barnet på noe som helst tidspunkt etter fødsel. At det i tillegg skal brukes som argument for å skjevdele velferdsgoder som foreldrepenger viser at man tiltar seg en rolle man ikke har, og at man gjør det på bekostning av både far og barn. Det er en grunn til at begge foreldrene har rett på like mye permisjon hver (12 mnd), og at foreldrepengeperioden er delt opp i 2 like kvoter, med en fellesperiode til fordeling.
Det som er synd, er at slike utdaterte og emosjonelt betingede argumenter benyttes for å skjevdele fellesperioden i så stor utstrekning som vi ser i Norge i dag. Vi vet også at hvis fedrekvoten reduseres, så mister 90% av barna kritisk tid tilsvarende reduksjonen med sine fedre i første leveår. Danske barn er i dag i særstilling uheldige i Skandinavia, hvor fedrekvoten er 2 uker, og resten av de drøyt 60 ukene som er til fri fordeling i all hovedsak regnes som mors eiendom. Danske barn har i gjennomsnitt bare 35 foreldrepengedager med sin far, inkludert de to ukene som er kvotert. Og antallet er fortsatt synkende.
Fedre som ønsker å være tilstede for sine barn møtes med «jammen amming» eller andre vikarierende argumenter for mors emosjonelle behov for å være «hovedomsorgsperson». Det er også den røde tråden når fedrekvoten økes (og den totale foreldrepengeperioden med den). Det samme skjer i Danmark, når danskene nå ønsker seg en ordning mer lik den norske – mødrene er i harnisk fordi fedrene er så frekke å skulle ha sin rettmessige andel av velferdsbudsjettet. Samtidig vet vi at bare 1 av 10 norske mødre fullammer når barnet er 6 mnd gammelt. På det tidspunktet er vi fortsatt innafor fellesperioden som bare 1 av 10 fedre får benytte seg av i forsvinnende liten grad. Det er en sorg for mange fedre å bli systemisk underkjent som foreldre på denne måten.
Denne kunnskapen er grunnleggende for politisk tilrettelegging. Når man gir et tilbud om foreldrepenger, så kan man også definere hvordan tilbudet innrettes. Det er helt frivillig å benytte seg av tilbudet, så argumentet om at myndighetene blander seg inn i familielivet er helt enestående virkelighetsfjernt.
Enden på visa er lønnsgap, «glasstak», ulikestilling som gjennomsyrer samfunnet, kvinnekamp som utelukkende dreier seg om å skulle ha like mye av menns rettigheter uten å gi fra seg tilsvarende av egne, og barn som kunne hatt bedre forutsetninger i livet. Samtidig sliter mødrene seg ut med søvnløse netter, men de kan selvsagt bruke det til å høste sympati i diverse fora og booste emosjonene sine mens de underbygger ulikeverd. Det må store holdningsendringer til på dette området, særlig hos kvinner og mødre, før vi kan forvente å komme i havn med likeverd mellom kjønnene.
Det er bare en rasjonell grunn til at mor kan bli en «hovedomsorgsperson» alene, og det er at den andre hovedomsorgspersonen ikke får muligheten. Jeg mener det er viktig å anerkjenne at mor kan ha lov til og behov for å føle seg unik, men vi må ha mekanismer på plass for å gi barnet de mulighetene som barnet fortjener, uten at mors emosjoner skal være enerådende for de valgene som gjøres på barnets vegne.
For som du sier, mammaer er de beste mammaene. Ære være dem for det. Men de er ikke samtidig de beste pappaene, det er det nemlig pappaene selv som er. De er ofte hovedomsorgspersoner for mor også, mens mor står i sin mor-barn-konstellasjon.
Og jo – pappaene er like viktige omsorgspersoner for barnet, allerede fra fødselen.