I går la jeg ut et innlegg hvor jeg var helt ærlig om mine tanker rundt mammalivet. Mange kjente seg igjen i det men mange lot seg provosere.
Det var gårsdagens innlegg Mammer er bedre mammaer enn pappaer som provoserte flere.
Selv om jeg står trygt i mine verdier om familielivet, så er det noe med å skulle takle vonde kommentarer. Jeg blir urolig i kroppen. Ikke av at vi er uenige, for det er helt fint, uenighet skaper debatt og sunn debatt skaper gode løsninger.
Likevel er det noe med det å uttrykke seg offentlig. Innimellom den sunne debatten kommer det også kommentarer som er skadelige. Jeg vet med meg selv at dette er voldsomme ord som ikke hører hjemme noe sted, men jeg kjenner det likevel i hele meg. 500 ord og tanker om mamma og papparollen «gav meg» diagnosen personlighetsforstyrrelse, egoist, uegnet guttemamma(?!), samværssabotør med flere…
Da er det godt å ha verdens beste medisin rett her hjemme! Mannen min, datteren min og de firbeinte vennene våre. Å nyte høstsola sammen med vesla og mannen bak fire flotte hunderumper er det beste i hele verden 💗 Jeg får puste, kjenne sola varme ansiktet, frisk luft, vesla sitt smil, mannens latter og glade haler får meg til å bare være i nuet.
