Kjære sinte pappa – du som lar deg provosere så av mitt innlegg. Jeg ser deg, jeg ser at du har opplevd vondt – at du kanskje ikke har fått den tiden du ønsker med ditt barn. En klok og kjærlig person skrev en gang;
«Det er de slemmeste som har det vondest inni seg – de trenger en klem!«
Jeg forstår frykten din, frykten for at det ikke skal komme en endring hvor far verdsettes. For det er alt for mange historier hvor en mamma har tatt med seg barnet og flyttet, hvor mor har dekker sine egne behov uten å helhetlig se barnets behov.
Min hjertekamp er for permisjonen det første året. Og akkurat som deg er det min og vår families opplevelse og verdier som ligger til grunn. Du skjønner, vi har kanskje ikke så ulike verdier – vi har bare ulike preferanser.
Jeg mener som deg at barnet trenger både en mor og en far. Men jeg ser at jeg nok holder mer fast i det jeg opplever er biologisk. For meg og for oss som familie er det naturlig at mor har hovedomsorgen første leveår. For her hjemme har jeg fullammet (og vi har kjempet hardt for å klare det!) frem til 6mnd og enda ammer jeg MYE nå når hun er 13mnd. For oss har det reddet vesla fra å gå ned i vekt når hun har vært så mye syk som hun har. For oss har jeg ammet, men kampen for at jeg skulle klare å amme – den har vi klart sammen som en familie.
Du skjønner kjære sinte pappa – at akkurat som deg, har vi en historie bak våre tanker og ønsker for å få fordele permisjonen selv.
Min fantastiske mann bekymrer seg ikke for tilknytningen han og vesla får, for den kommer naturlig – uten at han har ønsker å overta når vesla akkurat hadde fått smake sin første matbit, ved 6måneder. Han som meg så verdien i kampen vi gjorde sammen for at jeg som mamma skulle få amme. Du skjønner kjære sinte pappa, at jeg ble innlagt tre ganger med brystbetennelse og sepsis/blodforgiftning. I alle de dagene bar og bysset mannen jenta vår. Han var der for oss begge og jeg kan si som Heimevernet sier – han vernet, voktet og virket.
Jeg ammet med over 40 i feber, fordi det jeg har snakket om – denne biologien har gitt meg det urinstinktet som jeg opplever morsinstinktet er. For mens pappaen verner, vokter, virker så skal jeg som mamma gi vårt barn næring. Vi er et team pappaen og jeg skjønner du – og jeg skjønner det kan være provoserende. Jeg forstår at det kan være vanskelig og vondt å oppleve at ditt eget team ikke jobber så godt sammen. Men jeg vil du skal vite, kjære sinte pappa – vi har alle vår historie og preferanser for det vi kjemper for og tror på!
Og skulle jeg og mannen en dag finne ut at våre veier skulle skille – da håper jeg fortsatt at mor har mulighet til å ha hovedomsorgen for babyen. Like sterkt som jeg ønsker at alle fedre skal få mere rettigheter slik at de kan slippe å være helgepappaer. For jeg som deg kjære sinte pappa – jeg mener og tror at barna trenger begge foreldrene sine gjennom livet.
Opplever du som pappa at du ikke får nok samvær med barnet ditt ? Se denne videoen og ta gjerne kontakt med mannen bak den, Henrik H. Slevigen
Hei! Jeg har ikke lest alle kommentarene og satt meg inn i en eventuel diskusjon du har hatt med den «sinte pappaen», og for alt jeg vet kan det hende det er grunn til betraktningene og uttalelsene du gjør deg om denne mannen. Men jeg må få si, for en som kun har lest inleggene dine så virker det som om du har trukket en del konklusjoner og har noen påstander du tillegger denne pappaen. Du skriver «Jeg ser deg, jeg ser at du har opplevd vondt – at du kanskje ikke har fått den tiden du ønsker med ditt barn» og
«Jeg forstår at det kan være vanskelig og vondt å oppleve at ditt eget team ikke jobber så godt sammen». For meg som kun leser din blogg begynner jeg å lure, er dette informasjon som denne pappaen har delt med deg eller er det synsing fra din side?
Hei Liv 🙂
Jeg skriver «kanskje ikke har fått…» – det er jeg som velger å tro at det ligger mye smerte bak så vonde og meningsløse kommentarer 🙂 Jeg tenker medfølelse er bedre enn sinne når noen velger å dømme, gå til personangrep og gi diagnoser på bakgrunn av uenighet.
Jeg er så hjertens enig med deg. Her i huset er barna 10 og 15 år gamle. Mannen i huset er en fantastisk pappa, men det er jeg som er den største omsorgspersoner, som ser barna og virkelig forstår hva som trengs. Jeg lukter at de skal bli syke lenge før de blir det, jeg forstår hva som er galt selv om de ikke vil snakke om det og jeg vet selv at jeg kjenner barna mine inn og ut. Selv min mann er enig i dette, han er overrasket over at jeg alltid har rett når det gjelder ungene, mens han ikke har mistenkt noe som helst. Jeg tror også at biologien her spiller en stor rolle, det er dette vi kvinner faktisk er skapt til! Mannen i huset har en uerstattelig rolle han også, det er det ikke tvil om, og det finnes mange barn som vokser opp med bare far og klarer seg utmerket. Likevel mener jeg at de to rollene ikke kan sidestilles, ene og alene fordi vi er skapt forskjellige fra naturens side. Man kan diskutere seg blå, både hvordan permisjonen skal deles, hvor heldige vi er i Norge, når man bør begynne i barnehage etc, men jeg mener at vi dessverre er styrt av det moderne samfunn, og det er tvilsomt det beste for våre små.
Hei 🙂 beklager sent svar, du vet travle dager og små barn 😅💗
Å du forklarer så godt det jeg føler på! Jeg sa det til mannen etter vi hadde vært på barnehagemøte – tenk at samfunnet er bygd opp slik at andre skal ta vare på og oppdra barna våre! Da var vesla 10mnd og skulle egentlig starte i barnehage da hun var 11mnd.
Det ble ikke noe av, ulønnet permisjon ble løsningen og jeg angrer ikke en dag. Vi lever på mindre og helt ærlig har det vært en tøff men god erfaring. Prioriteringen har vært riktig og viktig for vesla vår!
Jeg tror nok at siden samfunnet er bygd opp slik så er barnehage en god ting nå når hun vokser til. For det er ikke masse unger i gatene på dagtid og nettverket er for lite ril å kunne tilby utvikling og lek med jevngamle om hun holdes hjemme. Men dagene i barnehagen er for lange…
Nei nå dro jeg avgårde i en helt annen retning, beklager – barns beste engasjerer 💗
Tusen takk som deler dine tanker! Jeg tenker vi må verdsette at menn og kvinner er forskjellig 🙂