Hva skjedde med barnets beste?

Hva skjedde med barnets beste spør Vidar Hartveit. Les en pappas tanker om fordelingen av foreldrepermisjonen

Sitter her å er ganske tankefull etter å ha lest div debatt innlegg og lange kommentar felt. Der alt handler om den nye fedrekvoten.
Og egentlig så skulle jeg sikkert ha vært kjempe happy. Siden jeg skal bli pappa om en tre/fire uker.
Tenk at staten vil gi meg fem ekstra uker sammen med min kommende sønn. Bare oss to.
Det er jo helt fantastisk!!
Eller er det det?

Har lest at noen mener at å øremerke 15 uke til bare far og barn. Er å gjøre kvinnene til rene fødemaskiner. Men er det egentlig noe nytt? Har ikke det vært en sannhet siden tidenes morgen? Alle kvinner er vel egentlig skapt for å føde. Skapt for å føre slektens gener videre.
Og som mann. Så er vårt lodd i livet, å være avlshingster.
Og begge deler er like viktig for at nytt liv skal skapes.
Og både mor og far er nok like viktig i et barns liv og oppvekst. Bare i forskjellige deler av den.

Tok en ekstra god titt i speilet på badet når jeg sto opp i dag. Og skjønte fort at mine bryster egner seg dårlig til amming. Veldig dårlig. Og det er vel det som kanskje er noe av det viktigste i et barns første leve år. Mat og nærhet. Og all verdens forskning har vist oss at her er det morsmelk som gjelder, så lenge som mulig.

Kjente at det føltes litt betryggende når jeg leste at det er noen av våre folkevalgte som har engasjert seg i denne debatten. En trygghet som forsvant som dugg for solen når jeg hadde lest innlegget som sto i BT.

Et av argumentene som ble brukt var:
«Hvorfor er jobb et så godt argument for far, men ikke for mor? I 2018 må vi kunne forvente at barnet og foreldrerollen skal være like viktig for begge to.»

Og med ett slikt utsagn så må jeg få si at Guro Melby ikke bare bommer på blinken. Men ho skyter helt i feil retning!
For det er vel ikke hvem som er i jobb eller ikke, vi må fokusere på.
Men barnet og familiens ve og vel!
Selvsagt så håper jeg vårt barn vil ta flaske. Slik at jeg også kan få ta del i den kosen. Men faren med for mye flaske er vel at barne ikke lenger er interessert i mors pupp. Fordi at den er mye tynger å suge av. Og dette vil jo igjen gjøre mor til kun en melkeku.
Bare at melkekuer er beskyttet av norsk lov. At så lenge de produserer melk. Så er dette også det eneste de skal gjøre. De skal spise, hvile og produsere.
Men er du en menneskelig melkeku derimot. Så skal du også gå på jobb 37.5 timer i uka. Pluss at du gjerne skal ha direkte levering, gjerne 3 og 4 ganger hver natt.

Ser for meg at min kjære hustru kommer til å bli ganske så loslitt og kommer til å føle seg som en vridd vaskefille relativt tidlig i løpet av mine 15 uker som hjemmeværende. Skjønner ikke helt hvordan det kan være til barnet og familiens beste. (Men så er ikke jeg på stortinget heller)

Melby skriver videre at:
«Forskningslitteraturen indikerer sterkt at begge foreldrenes deltakelse i første leveår har vesentlig betydning for at barnet skal utvikle seg best mulig».

Og der er jeg faktiske helt enig. For det står: «begge foreldrenes deltakelse».
Slik loven er nå. Så ser jeg ut fra kommentar feltene at det er veldig mange mødre, som isteden for å gå tilbake i jobb, vil ta ut ulønnet permisjon de første fem ukene av fedrekvoten.
Men dette er bare mulig for de som har økonomi til det. Vi andre må heller bare gjøre det beste ut av det. Og håpet at dette ikke sliter ut både mor, barn og far. For i mine øyne vil dette gjøre at staten er med på å lage ett klasse samfunn blant småbarnsfamilier. Og blir det riktig i det som vi liker å si at er verdens beste land å vokse opp i?
Nei mener jeg. Og det er her, jeg synes at jeg kan komme med en kjempe ide. For ikke bare er Norge verdens beste og tryggeste land å vokse opp i. Men også et av verdens rikeste land. 1.5% av alle verdens aksjer er eid av AS Norge.
Så hva da med å virkelig ta begrepet «begge foreldrenes deltakelse» på alvor. Og la heller mor og far få 4 eller 5 av disse ukene felles. I ordets rette betydning. Der begge er 100% tilstede i barnets liv. Uten at mor skal måtte ta ut ulønnet permisjon eller langtids sykemelde seg.
For som Melby skriver så er det jo ikke hvem som er i jobb, men både mor og fars mulighet til å knytte bånd med den nyfødte som er viktig.

Dette siste er nok sikkert en ganske så hårete ønskedrøm. Men poenget mitt er at la oss som en familie. Få bestemme hvordan vi vil fordele permisjonstiden vår. Slik vi mener at det er til familien og den nyfødte sitt beste.

Føler du at du deler noen av mine tanker her. Så del det gjerne videre.

A3D3828C-3775-47DB-8AF5-19E54203E1FE

Mvh Vidar Hartveit

Legg gjerne igjen tips, råd eller bare en kommentar :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s