Endelig var bil og henger pakket og klar for avreise. Det hadde vært en hel haug med hindringer på veien og mannen min hadde begynt å tenke tanker som at «det er ikke meningen at vi skal reise»…
Men jo da, på tross av at Kim hadde fått blodpropp i leggen, vesla ikke sov om natta og hundene stakk av kvelden før avreise, så kom vi oss utrolig nok av gårde til Røros. Bare en dag forsinket.
Vesla våknet klokken fire på natten og annonserte at hun var klar for å stå opp. Jeg var derimot ikke like enig i det og kjørte en «spill død» i sengen til 05.30. Da gav jeg opp og dytta til mannen i siden «Kim vi står opp». Han litt i ørska så på meg og prøvde å våkne. Jeg kjente litt irritasjon over hans evne til å sove gjennom det meste (hæsjtægg misunnelig) men hoppa ut av senga og klistra på meg smilet for veslejenta vår.
Det ble en koselig stund på badet med vesla i badebaljen og jeg og Kim som dusja på tur. Deretter kjørte vi en kombo av Karsten og Petra på TV og frokost i sofaen. Da satt lillemor stille sammen med pappaen (som ikke var stort til nytte på krykkene), så jeg fikk gjort unna siste rest.
Vi rulla ut av gårdsplassen 07.30 og var ved godt mot. Jeg var sjåfør og Kim og vesla holdt fortet bak i bilen. Og bra var det, for det var deler av veien som var så glatt at jeg tror vi begge hadde «kjørt bil» om Kim satt foran. Jeg trenger ikke å lukke øya for å se for meg hvordan Kim kjører beinet hardt i dørken.. Spesielt da GPSn dro oss inn på en smal grusvei som var skilter med: IKKE VINTERBRØYTET, kjøring foregår på eget ansvar! Jeg så på Kim og vi dobbelt sjekket GPSn, men joda det skulle være riktig. Hva tror du skjer med brøyta vei hvor det er kjørt opp ett spor i snøen og så blir det 2+ og regn?! Jess, nettopp! Kjørte jeg i første gir seglet vi bare fordi bilen bremset på girene, så det gikk i 2gir uten å bremse. På ett tidspunkt tenkte jeg at dette bare gikk en vei og sa til Kim «jeg kan ikke love at dette går bra!». Heldigvis kom vi oss velberga frem. Og da tok jeg og vesla oss en velfortjent totimers dupp.
Når vi til slutt sto opp fra «dvale» kunne jeg nesten ikke sitte stille under middagen. De for deg små barn på julaften… heldigvis er jeg en racer på å spise fort så det tok ikke lange tiden før vi var ute hos hundene alle mann.
Jeg var heldig å fikk låne 2hunder og skulle for første gang kjøre 7spann. 6spannsline er en ting, men for hver ekstra del etter det, så begynner det å «bli mye tau» å holde styr på. En ting er å kople på ivrige hunder, for da er lina stram. En stram line holder ting på plass, men når tempoet roer ned er det hundeføreren som må være «påskrudd» og passe på at farten tilpasses slik at lina eller tauet om du vil hele tiden er stram. Enkelt tenker du sikkert? Eller kanskje du som meg ikke har tenkt den tanken en gang? Jeg fikk ihvertfall erfare at å kjøre hund og vogn er lekende lett og at hund og slede krever litt mer.
Hundene sto klare nå og det var ikke lengre mulig å prate med hverandre. Bjeffing, uling og hunder som hoppet opp og ned i sleden i ren iver. Det er voldsomt og vakkert på samme tid, for det lyser iver og glede av hundene mens de venter på klar signal. «Er du klar Vivian?» Roper Carina over hundelarmen. Jeg nikker og løfter opp snøankeret som er med på å holde i ro sleden. Jeg ser bort på Bent Ove som gjør det samme. Ivrig gjør jeg meg klar for å løsne tauet, siste bremsen som holder igjen de syv ivrige hunderumpene som er festet til sleden min. Jeg glemmer å sjekke med Bent Ove denne gangen og løsner tauet. I det samme setter sleden fart og plutselig er jeg og hundene mine på tur uten læremesteren. Jeg hører Carina roper og hojer etter meg og klarer å stoppe på et vis ikke så lenge etterpå. «Oj her gikk det unna gitt» smeller det fra meg med ett litt fårete glis. «Kjør utpå myra så kan Bent Ove kjøre forbi deg der». Jeg gjør lydig som hun sier og tramper ned scootermatta og «jernbremsen» for å holde nede farten. Jeg ser for meg å holde rolig tempo mens Bent Ove sveier forbi meg like elegant som jeg har sett på finnmarksløpet. Den fine illusjonen min blir brått avbrutt av nye tilrop: «stoooop! Stå der til Bent Ove har passert deg» roper Carina. Jeg tråkker ned det jeg makter til vill protest fra hunderumpene. De setter i et klagekor uten like. Kort tid etter passer 9 hunderumper oss og jeg er plutselig passasjer på egen skute…
Å holde igjen sleden når du blir passert var ikke helt enkelt, for de neste 5km har jeg to fokus – holde meg fast i sleden og hindre mine hunder i å løpe forbi spannet til Bent Ove. Det går sånn tålig bra, selv om lederhundene mine ofte nærmest tråkker opp på scootermatta til læremesteren min. Jeg prøver å tilpasse farten, men det er neimen ikke så lett når jeg både skal finne ut åssn jeg styrer skuta, prøve å holde meg fast og bremse på samme tid. Blikket falt fort ned mens jeg sparka vår og kram snø fra scootermatta. I det jeg løftet blikket opp var linesettet litt i slankeste laget og hundene mine var på god vei til å bli kjent med hundefører i front.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at hundevogn er barnemat sammenlignet med slede og på ny fikk jeg enda mer respekt for verdens vakreste sport! Jeg hørte meg selv le litt og tok meg i å virkelig kose meg mens vinden blåste regnet sideveis og nesnalobbene var to kilo tyngre etter å ha vært med ned i 40cm overvann på isen.
Føret var tungt og krevende med tung, våt og kram snø og etter 5km og i overkant av time syntes malamuten min at det var nok slit. Han likesågodt la seg ned i vannet på isen og kjørte en «malamute havari». Jeg måtte tra til å motivere litt og innså i det samme jeg satte ned foten for å sparke, at det er en grunn for at hundekjørere har skistaver på sleden… for enkelte steder er det nesten ikke mulig å tråkke av sleden uten å bli hengende etter. Nok en lærdom å skrive bak øret.
Vi kom oss til slutt over vannet og Ailo gutten fikk en pause for å spise snø. Han la seg ned og viste med hele seg at «her kan jeg godt bli lenge». Han måtte likevel pent reise seg opp å bli med videre og vi kjørte et lite stykke før han igjen havarerte. En malamute som sier nei kan faktisk stoppe opp ett spann på syv hunder… det fikk jeg erfare! Det endte opp med en fornærmet malamute i sleden, som klagde så høylytt på turen hjem at jeg tror se kunne høre oss helt inn til sentrum.
Å være fersk å kjøre slede er spennende og veldig overkommelig. Men å være fersk å ha en sta malamute i sleden er noe helt annet. Han satte seg opp og lenge seg inntil en side mens han ropte (vi i Trøndelag kaller slikt gauling) av full hals. Jeg slet plutselig litt med å balansere den lille sleden min. Død last er en ting, levende last er noe helt annet.
Jeg gjenvant balansen og klarte etterhvert å løfte blikket og nyte livet igjen. I det samme fløy det to snøhvite ryper opp i lyset av hodelykta. Woooow! Jeg ble helt bergtatt der jeg sto, og like fort var jeg opp på scootermatta til Bent Ove igjen. Heldigvis er læremesteren en sindig mann med en ubeskrivelig tålmodighet. Han ble ihvertfall ikke stressa av meg, de skårer høyt på lista!
Vi kunne se lysene fra løpegården og huset og hundene ville veldig gjerne øke tempoet. Jeg smilte mens jeg tråkka ned scootermatta enda litt mer og kjente jeg var fryktelig stolt av hundene mine. Jeg parkerte sleden og gikk fram til lederhundene mine, jeg koste og takket dem for turen, før jeg fortsatte bakover i rekkene. Hver og en hund fikk kos og ros før jeg slapp hundene så de fikk jogge seg litt ned i løpegården. Å se 15hunder løpe fritt sammen fylte hjertet mitt med en ubeskrivelig glede og jeg kunne kjenne at dette virkelig er noe jeg brenner for!