Hjelp hva skjer ? Blir det ikke noe Finnmarksløp? Har du slutta? Spørsmålene kommer fort når jeg forteller at jeg har solgt en hund og levert tilbake to jeg hadde lånt. I mellomtiden står hundevogna i garasjen og støver ned…
Jeg skal ærlig innrømme at hverdagslivet har slått meg hardt i bakhodet! For sånn er livet, endringer eller opplevelsen av for eksempel å være «ny» i jobben krever MYE energi. Det betyr likevel ikke at jeg har gitt opp – ALDRI har jeg tenkt å gi opp en drøm som gir mening! For å komme meg til Finnmark og over Vidda bak 12 glade hunderumper er ikke bare en drøm, det er et MÅL. Et hårete men oppnåelig mål.
Så hvorfor selge og gi tilbake hundene?
«Jeg vil klare selv!» som veslejenta mi på 17 mnd uttrykker ofte nå om dagen. Hun vil klare selv, for hva gir vel mer mestring enn å lykkes etter å ha kjempet eller fått til helt på egen hånd? Mestring handler ikke om alder, jeg tror det er like viktig å oppleve mestring som å spise. Vi bare motiveres og opplever mestring på ulike arenaer. Noen ganger er veien mot målet krevende og tidvis vanskelig, men jeg tror at opplevelsen av mestring vokser i takt med utfordringene og de vanskelige valgene jeg må gjøre for å komme til målet.
Jeg solgte Ailo – bestekompisen min. Det var vondt og vanskelig, men på samme tid ganske lett… Ailo er en fantastisk hund som har gitt meg og oss som familie så mye, men han ville ikke være en del av hundespannet. Nå har han sin egen familie hvor han er midtpunkt, noe han elsker. Og jeg har langt mindre dårlig samvittighet. Jeg savner han likevel, hver dag! Men det var et nødvendig og godt valg jeg kan leve med, på veien mot drømmen om Finnmarksløpet.
De kjekke karene Suggen og Hurra fikk reise hjem til matmor da snøen forsvant og vi drev å bød på småbruk og pusset opp for salg. To supre hunder jeg også har lært mye av og sammen med, men de er ikke mine. Du skjønner, det er noe eget med å forme hundene selv. Tilliten og samarbeidet blir noe annet og vi hundeførere ønsker å fremheve ulike egenskaper hos hundene våre, om du ser bort i fra fart, arbeidsvilje og styrke. For meg er det også viktig at de er husrene, kan gå i bånd og være en del av familien.
Nå vil jeg fokusere på å bygge mitt eget spann og målet er å ta inn tre valper denne våren som skal settes rolig i gang nærmere høsten. Atlas blir her for å hjelpe meg med oppgaven og Nuunu tror jeg har lederegenskaper når hun kommer seg gjennom tenårene. Kanskje møter jeg neste år med mitt helt eget hundespann hvor 90% er hunder som har vokst opp hos oss. Jeg kjenner det kribler i kroppen bare av tanken.
Neste tilskudd er vakre Theo som kommer i slutten av måneden 🥰😍
