Jeg ser på deg, der du gråter. innimellom roper du av full hals og slår i døra, med en kraft du ikke forventer av ei på 1.5år. Du vil ut!
Men jeg lille venn vet du trenger hvile. Rolig og bestemt sa jeg «Mamma vil du skal hvile nå jenta mi». Du kaster deg frem på gulvet, sparker og roper. Jeg prøver å stryke deg på ryggen men du blir bare enda sintere. Jeg ser deg, du har så sterk en vilje! Så stort behov for å utforske egen person. Jeg prøver å gi deg rom til å finne roen, samtidig som hele hjertet mitt brister. Det er litt skremmende, men mest vondt å se hvor mye sinne det kan bo i den lille kroppen din. En liten del av meg har lyst å åpne døren, jeg vil at det hele skal være over og slippe å se deg så sint og lei deg.
Men jeg er mammaen din! Jeg kjenner deg og jeg ser du trenger hvile. Jeg velger å ta kampen, fordi det er mitt ansvar å lære deg at noen ganger må mamma få lov å bestemme. For i enda noen år hender det seg at «mamma vet best»…
Jeg stryker litt på deg igjen, men du vrir deg unna nå også. Jeg gir deg litt rom men passer på at du vet at mamma er her for deg. Du tester grensene nå, jeg føler på meg at du trenger å se hvor mine grenser går. Jeg holder meg rolig, tenker at det beste jeg kan gjøre for deg er å bevare roen, gi rom og nærhet på samme tid. Jeg må jobbe med meg selv, lytte til egen pust og bevare troen på at det jeg gjør er riktig. Jeg velger å stole på meg selv og det gjør at jeg klarer å beholde roen, selv når du viser sider jeg ikke har sett før.
Innimellom roer du deg litt men når du gir tegn på at du vil ut og jeg gjentar «vi skal hvile litt nå Liva», så roper du og slår mot døren. Du kaster deg ned på gulvet og nå gråter du så at du brekker deg. Gråter øker på og er så kraftig nå, at du kaster opp…
Da kjenner mammahjertet mitt at du har fått nok rom, nå trenger du nærhet. Det er tydelig for meg st du ikke vil finne roen selv denne gangen. Jeg løfter deg opp og holder deg inntil meg. Du dytter deg fra meg, kaster deg bakover. Jeg holder deg fast, varsomt men bestemt. Jeg sier ingenting nå, for hver gang jeg prøver å snakke til deg øker du på for å komme deg ut av armene mine. Jeg er redd for å miste deg, så jeg setter meg på sengekanten og holder deg nok til at du ikke faller, men løst nok til at du kan bevege deg litt.
Jeg hvisker til deg «mamma er her Liva, mamma hører deg» og vugger litt. Jeg gjør det uten å tenke, kroppen jobber på instinkt. Litt etter litt kjenner jeg du blir roligere i kroppen og jeg løfter deg inntil meg, holder deg nært. Gråten din forandrer seg og da triller mine tårer også. Slik sitter vi, jeg og du, en liten stund. Jeg nyter å få lov å holde deg og spør om du vil ha litt pupp, du bekrefter med å legge hånda de på brystet mitt. Vi legger oss ned og du kryper tett inntil kroppen min, vi koser helt til du puster tungt og sovner….
For et nydelig og ekte innlegg! Mange foreldre har nok kjent på samme splittede følelser og det at det er vondt å skulle bestemme når de små absolutt ikke vil! Mammahjertet mitt har blødd mange ganger, og noen ganger har jeg ikke klart annet enn å gi etter! Sånn er nå engang hverdagen som mamma og som forelder. Noen kamper må man ta, andre lar man passere, noen vinner man og noen taper man! Godt å høre at vi er flere som har noen slike dager! Du er en god mamma som gjorde det på denne måten!:) Liker bloggen din veldig godt!! Moro å følge deg!
Tusen takk for gode ord ❤️ Det setter jeg veldig stor pris på. Vanskelig å prioritere skrivingen innimellom det viktigste i livet (så klart vesla) og hverdagslivet som spiser for mye av tiden 😅 så takk, for at du skriver, det gir en boost!
Og disse stundene gjør vondt, Men jeg ser også at vi stadig lærer hverandre å kjenne. Kampene jeg velger å ta er med på å bygge tillit og jeg tror oppriktig det gir trygghet. Samtidig har jeg også måttet gi meg, mammahjertet orker ikke alltid og ikke alle kamper er verd kampen ❤️
Nå gleder jeg meg til å se mer enn instagrammen din – som jeg forøvrig liker veldig godt 😃