Hvert år forandrer jeg profilbildet mitt på Facebook i solidaritet til mine medsoldater og veteraner. Til helter som har tjenestegjort i inn og utland!
Det er en tradisjon som startet i 2012, året jeg selv ble veteran. Jeg er ydmyk og takknemlig for muligheten jeg fikk, til å ta del i noe som er mye større enn meg selv. Jeg er takknemlig for å ha opplevelser i bagasjen som gir meg bedre innsikt i hva det vil si å «se det store bildet». Innimellom går det i glemmeboken, men hver 8.mai minnes jeg igjen på at ikke alle er like heldig.
Det er også e påminnelse om at gode ting ikke kommer gratis….
Ser jeg på det store bildet handler det om det sterke kvinner og menn har bidratt og fortsatt bidrar med, som gir oss muligheten til å oppleve frihet! Ser jeg innover mot meg selv så kom heller ikke min reise som soldat «gratis». For det tror jeg er viktig å vite, det er de tingene vi må jobbe hardt mot eller for, som gir mest igjen.
Dette er min historie
Når jeg var liten skulle jeg bli cowboy eller reinsame, i ungdomsårene ville jeg som hestejente bli ridende soldat i kavaleriet. Sistnevnte drøm døde ut da jeg fant ut at hestetjenesten i Forsvaret ble avsluttet det året jeg ble født.
Min bonuspappa var veteran og yrkessoldat og jeg husker vi skrev brev og ventet på at han skulle komme hjem. Jeg var nysgjerrig og elsket å høre han fortelle, selv de skumle historiene. Inni magen lå en liten soldat som vokste sakte men sikkert.
I 2006 jobbet jeg som barrista og som en engasjert sjel så levde jeg meg inn i kaffens verden. Men når kursene og utfordringene ble færre ble også uroen i kroppen større. Jeg må innrømme at jeg innimellom snek meg på Internett når vi ikke hadde kunder. En dag poppet det opp en reklame fra Forsvaret på jobbskjermen. Før jeg viste ordet av det hadde jeg søkt meg inn i førstegangstjenesten.
Ballen rullet fort etter det og 3 mnd senere ble jeg innkalt til sesjon. Før den tid hadde jeg vraket bilen min, begynt å gå mer og byttet ut brus med farris. Jeg hadde aldri trent før og når jobben er å selge is og kaffe ble det litt for mye av det gode. Jeg kom meg i litt bedre form, endret mentalitet og gjorde god figur på sesjon. Teoriprøvene gav nok mye bedre resultat, enn fysikken gav inntrykk. Det ble luftforsvaret på meg.
Jeg var så skuffet, det var Hæren jeg ville! Men i september 2007 troppet jeg opp på Ørland hovedflystasjon. Ung og håpefull ble vi spurt om framtidsplaner og jeg svarte høyt at jeg ville tjenestegjøre internasjonalt og at jeg ville til Afghanistan.
Jeg tror ingen andre enn meg trodde at det ville skje. Og på et tidspunkt sluttet jeg å tro det selv. Årene gikk og jeg evnet ikke å ta ansvar for egen fysikk. Du skjønner når noen sa de skulle hjelpe meg, så hvilte jeg litt av ansvaret på dem. Det gjorde at 3000meter test på to befalskoleopptak feilet og da kunne jeg også se langt etter grenaderopptak på Rena.
Jeg gikk bachelor i vernepleie da jeg fikk innkalling til Heimevernet, repetisjonsøvelse. Jeg så for meg uengasjerte gamle gubber og søkte meg i stedet inn i innsatsstyrke Rype. Nå hadde jeg begynt å skjønne at den eneste som tok meg selv opp og fram, var meg selv. Opptaket gikk bra og sanitetstroppen ble mitt sted og etter en øvelser bars det avgårde på sanitet nivå 3 kurs, på Dombås for å bli medic.
Det skulle vise seg å bli gull verd for meg! For der møtte jeg engasjerte soldater og en av dem skulle på oppsetning (opptrening før utenlandstjeneste) på Ørland. Jeg spurte og grov og kunne ikke få vite nok. Jeg så det som min store sjanse, men ble fortalt at det ikke fantes ledige stillinger.
Jeg sendte likevel mail, men fikk ikke svar. Jeg ringte, fikk ikke svar. Etter flere forsøk på å nå gjennom på telefonen la jeg igjen på telefonsvareren, men ble ikke ringt opp. Jeg sendte en melding som aldri ble besvart. Da tenkte jeg et øyeblikk at det så mørkt ut, men jeg var ikke klar for å gi opp drømmen som opplevdes så nært. Jeg sendte en ny Mail med kort informasjon om meg selv, la ved CV og skrev at de kunne ringe meg når de hadde ledig stilling.
Denne gangen fikk jeg svar; «tar kontakt når jeg har stilling til deg!»
Jeg danset seiersdans og kjente at drømmen var innen rekkevidde. Men tiden gikk og jeg dro med familien til Thailand. På dag 10 ringte telefonen. Jeg tok den ikke siden det ville kostet dyrt, men ble nysgjerrig nok til å gå til en telefonkiosk og ringe opp. Med det samme det svarte i andre enden skjønte jeg hvem jeg snakket med. Hjertet dundret i brystet og jeg holdt telefonen i et jerngrep. Jeg ble spurt om jeg kunne møte på opptak dagen etter. Jeg forklarte at jeg ikke klarte å være der før mandag, fire dager senere. De hadde det travelt og ville derfor se om de fant noen andre. Hjertet mitt sank helt ned i magen og da jeg la på trillet tårene. Jeg gikk slukøret tilbake til leiligheten vi leide. Men etter en samtale med min daværende kjæreste begynte jeg å lete flybilletter. Jeg kunne være der lørdag om jeg drosamme kveld…
Jeg løp ned til telefonkiosken og ringte opp igjen. «Jeg kan ta et fly fra Bangkok i morgen tidlig og være der lørdag» sa jeg. Det ble stille i den andre enden, er du i Thailand?? Ja. «Bare møt på mandags morgen du» fikk jeg til svar…
Og det hele endte opp med 6 mnd i Afghanistan, et oppdrag jeg bærer med meg i hjertet på så mange måter…
Gratulerer med dagen kjære veteraner! takk for innsatsen og friheten.