Min vakre, omsorgsfulle, sterke jente har akkurat bikket 2år og står i en Berg og dalbane av følelser nå. Hun vil være mammas beibi (som hun sier selv), ha på bleie selv om hun har vært bleietørr siden i sommer og like fort vil hun klare alt selv.
Hun blir så frustrert og sint når vi ikke forstår, eller når hun føler vi tramper på «jeg-et» som hun trenger å løfte opp og frem. Og de to siste dagene har vært så krevende at mammaen har ropt til henne to ganger. Hun er ikke vant til det og ikle jeg heller, og vi har grått både hver for oss og sammen.
Egentlig har vi sluttet å amme, men de siste dagene har puppen måtte frem igjen daglig, to ganger i dag faktisk! Ikke så lett å vite når hun prøver å finne seg selv (også kalt trass på folkemunne) eller er trøtt… En ekstra dupp måtte til og midt i alt det som er krevende skjer det noe som gjør meg lykkelig:
….
Vesla peker mot kjøkkenbordet, sint sier hun og ser på meg. Har du vært sint i dag? Spør jeg? « ja og pappa sint» sier hun og ser ned
– ble du sint når pappa var sint spør jeg
– ja… jeg hører hun er trist i stemmen og sier ble du lei deg når pappa ble sint? Ja! Hun løfter blikket og ser på meg.
Pappaen er på jobb men jeg velger å ringe å spørre han hva som har skjedd og vi alle snakker sammen over telefonen.
Pappa sier unnskyld og sier han har hatt vondt i magen siden det skjedde (det ble vanskelig rundt smøring av krem og pappaen hadde det travelt, mens vesla ville bestemme selv) og at det at hun går å tenker på det gjør det ekstra vondt sier han.
Vesla virker lettere til sinns etter å ha pratet med pappa og mamma om de vonde følelsene og fortsetter leken.
Jeg og mannen innser hvor stor hun begynner å bli og hvor viktig disse samtalene er for jenta vår – kloke jenta vår 💖