Takknemlig

Det var med en følelse av adrenalin i kroppen, når jeg i går la ut innlegget “Utroskap gjorde meg sterk” . Jeg kjente på følelsen av å ha blottlagt meg selv og var rett og slett redd for responsen.

Det var med en følelse av adrenalin i kroppen, når jeg i går la ut innlegget “Utroskap gjorde meg sterk” . Jeg kjente på følelsen av å ha blottlagt meg selv og var rett og slett redd for responsen. Det ble ikke slik som jeg fryktet og i dag har jeg bare lyst å si takk! Tusen takk for at du tar deg tid til å lese og en ekstra stor takk til deg som tar deg tid til å kommentere. Jeg elsker å skrive, men det er så utrolig mye mer givende når noen leser og gir tilbakemeldinger på det jeg skriver.

Tusen Takk

 

 

 

 

 

Utroskap gjorde meg sterk

Jeg sto på kjøkkenet da jeg kjente det knøt seg i magen. Jeg ble stående helt stille, som fast frosset i gulvet….

 

Jeg sto på kjøkkenet da jeg kjente det knøt seg i magen. Jeg ble stående helt stille, som fast frosset i gulvet. Om kun ei kort uke skulle samboeren min komme hjem og jeg kjente ingen glede. Jeg kjente på følelsen, en følelse jeg hadde hatt i lang tid men aldri så sterk som nå. Hvorfor gledet jeg meg ikke til Kenny skulle komme hjem? Jeg var ikke sulten lenger og satte meg i sofaen. Med ett var det som det siste året utspilte seg foran meg … Jeg tenkte på alle kranglene, den evigvarende usikkerheten og utryggheten. Hvordan alt ble min feil og hvordan Kenny aldri kunne si unnskyld. Hvordan han hadde kalt meg hysterisk ovenfor venner, når jeg ble redd for han som ikke kom hjem før mellom 08.00 og 10 om morgenen, etter en tur på byen. Etter hvert som disse minnene kom veltende over meg, begynte jeg å tenke på årsakene, hvorfor ble han alltid så sint på meg. Var jeg virkelig så sjalu? Eller så vanskelig å leve med? Kenny hadde uttrykt det utallige ganger … Det var som en knyttneve som slo i magen min da jeg begynte å tenke på alle hendelsene, som tidligere hadde gitt meg lignende følelser. Flere ganger hadde jeg fått en fornemmelse om at han løy, men jeg hadde aldri klart å «ta han på noe». Jeg tenkte spesielt på denne mailen han plutselig hadde «slettet», som ikke var tilgjengelig på siden hans mer. Jeg klarte ikke å stoppe nå, jeg hentet frem PC-en hans og trykte inn mailen. Den logget seg direkte inn, og jeg tok meg selv i å holde pusten mens den koblet seg opp.  Det var ikke hva jeg forventet å finne – det var mye verre!

 

«Dette ble min byrde som jeg måtte klare å bære alene ei stund til. Tårene rant i strie strømmer nå. Jeg grep ei pute i sofaen og knuget den hardt inntil meg. Higstegråten var ikke til å holde igjen»

Continue reading “Utroskap gjorde meg sterk”

Friluftslivjenta som ble prinsesse

Jeg sang opp kirkegulvet for min Kim og jaggu er jeg ikke tøff nok til å dele videoen og …

Litt stresset pakket vi brudestæsj og bagasje inn i bilen. Jeg og Camilla, søskenbarnet mitt, skulle plukke opp min søster Sølvi og hennes mann Reidar nede i Oslo sentrum. Klokka hadde passert avtalt starttidspunkt og jeg som opplever at tid slett ikke er veiledende, kjente det litt på pulsen.

Se videoen av meg som synger nederst i innlegget

Continue reading “Friluftslivjenta som ble prinsesse”

Sa brura…

“Oooowhæ! jeg ser ut som ei sminkedukke!?”. “Neida Vivian, dette er en snill form for bryllupsminke dette….” “AU!”, mamma prøver å få inn hårnålene på oppsettet. Det føles ut som håret rives og lugges til alle kanter og bauer. Det er hardt å være hårsår når du er brud!

Å herregud, jeg skal gifte meg! Kan du tro det?

Jeg kjenner nervene krible i kroppen for første gang, siden Kim gikk ned på kne i snøen. Jeg har hatt stålkontroll til nå. Eller ihvertfall har jeg likt å tro det.

Continue reading “Sa brura…”

Respekt for selvmord…

Begravelsen har vært og en overfylt kirke viste at det er mange berørte. Jeg satt litt høyere oppe og kunne se de mange ansiktene som var tungt preget av sorgen. Seremonien ble åpnet med sangen “liten fugl” (vamp), det var ikke mange tørre øyer å skue da den lød gjennom kirken.

For en tid tilbake skrev jeg innlegget Sivil Soldat – Usynlig Veteran hvor jeg fortalte om min medsoldat som valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg var for tidlig ute og valgte derfor å fjerne innlegget, med hensyn til de berørte.
Det å se sorgen på nært hold bekrefter at det var riktig å vente. Det var hjerteskjærende å se den smerten familien bærer på og da er det viktig å gi familie og venner den tiden de trenger ❤

vi må respektere valget til den avdøde og la han få fred

Continue reading “Respekt for selvmord…”

På telttur alene

Vinneren av konkurransen annonseres og jeg deler hvordan jeg opplevde min aller første telttur alene.

VINNEREN ANNONSERES NEDERST I INNLEGGET!!

268934_10150709631815484_2564979_n

Første gang jeg skulle på telttur alene lette jeg nettet rundt etter tips og råd på veien. Jeg hadde ikke mange i min vennekrets med samme interesse og hadde ikke så mange å spørre om hjelp. DNT sine sider ble gode og ha, for på den tiden var det ikke mange som blogget om friluftsliv.

Etter fem minutter innså jeg at kampen var tapt og store ensomme krokkodilletårer trillet nedover kinnene, sammen med noen slitne hulk.

Jeg dro ned på Turistforeningens kontor og spurte og gravde, noterte og handlet kart og kompass. Om hvor vidt jeg var kapabel til å bruke det, det vet jeg ikke – men lykkelig uvitende satset jeg på å lære underveis. Etter å ha pakket med utstyr til meg og hunden, alt for mye mat i en sekk som sikkert kunne ha vært noen kilo lettere, dro jeg og hunden Noah på tur. Noah bar kløv, men han var ikke særlig glad i å jobbe og etter to timer gav han opp. nye 3kg ble lagt på toppen av en allerede for tung sekk.

Det var nesten ingen å se der jeg vandret innover i Trollheimen. Det var grønt og frodig etter en regnfull vår og sommer og bekkene var sildret høylytt. Så møtte jeg to menn som tok seg tid til å stoppe å prate med meg. De uttrykte beundring for den unge jenta med den store sekken, som skulle på tur alene. Jeg husker godt hvordan jeg vokste og ble ikke så rent lite stolt heller. Etter få timer i fjellet hadde jeg allerede opplevd mestring.

263680_10150710242020484_7102334_n
Bildet fra toppen

Før jeg dro hadde jeg sagt på tull til mamma “at hører du ikke noe på over et døgn så får du ringe etter hjelp”… Lite viste jeg at det ikke er dekning i Trollheimen. Kvelden nærmet seg og jeg bestemte meg for å gi lyd fra meg, men det fantes ikke signal. Litt fortvilet så jeg meg rundt etter muligheter. Jeg gikk forbi ett vann og bestemte meg for å slå leir der og kastet av meg sekken for å løpe opp på nærmeste fjelltopp. Oppe på toppen måtte jeg vel få dekning?  Andpusten nådde jeg toppen og plasserte stumpen på en stor stein før jeg trakk frem mobilen fra lomma. Jeg løftet den høyt og prøvde flere ganger å søke etter signal, litt mer febrilsk denne gangen. Etter fem minutter innså jeg at kampen var tapt og store ensomme krokkodilletårer trillet nedover kinnene, sammen med noen slitne hulk. Jeg var sliten og litt redd, noe som forsterket følelsen av å være helt alene(!).

282071_10150717256625484_1421735_n
Noah slapper av i teltet

Etter å ha latt fortvilelsen få plass klarte jeg å ta meg sammen og gå ned igjen. Denne gangen i litt roligere tempo. Jeg satte opp teltet, mens Noah lå langstrakt i lyngen. Han var helt tydelig sliten han også. Når leiren var på plass fant jeg frem det beste jeg hadde av mat, ei god bok og klarte å finne roen. Det lå ekstremt mye mestring i å kunne kose seg, selv når jeg var helt alene, uten kontakt med omverden…

Ta kontakt på melding på Viviansreise