Lille og jeg på ordinær ultralyd

Med kryssende bein valgte Lille å bevare hemmeligheten sin litt lengre.

På mandag satte jeg meg i bilen og vinket farvel til familien min og Meløy. Også mannen måtte bli igjen i nord når jeg vente nesa mot Levanger. Mens Kim ble for å ordne siste med hus og flyttebil måtte Lille og jeg dra uten pappa’n på ultralyd. Det var noen som manglet, men min søster Sølvi fylte inn og ble med som støtte og kamerakvinne. Slik at pappa’n og dere kan få ta litt del….

Continue reading “Lille og jeg på ordinær ultralyd”

Når kjæresten promper

Jeg hadde ikke før sagt det før en intens lukt traff meg som et slag i trynet! Det var en ekte smyger, en lydløs gerilja med en voldsom lukt! POW liksom!

I går kveld gikk jeg og Kim sammen på badet, vi har for vane å pusse tennene sammen før vi kryper til sengs. I går var ingen unntak..

Continue reading “Når kjæresten promper”

Langs veien

Jeg kunne skimte en ambulanse og et stort kjøretøy. Kunne det være en buss?

Vi har satt oss i bilen og er på vei mot Levanger. Et lite øyeblikk trodde jeg ikke at vi skulle rekke fergen, begge hjulene på høyre side sto fast.

Med litt råd over telefonen var det bare å løpe inn og hente hammer. Kim tok på seg helterollen og regelrett slengre seg under bilen for å hamre løs. Jeg holdt pusten da vi startet bilen igjen og løftet armene i stor glede når jeg kunne bekrefte at alle fire hjulene nå gikk rundt som de skulle.

Vi så på klokka og bestemte oss for at det var tid nok til å stoppe innom butikken. To flasker brus og en potetgullpose senere satt jeg i bilen. Veifrokost har ingenting med sunt kosthold å gjøre! Potetgullet var nærmest borte før vi kjørte i land på Ågskaret, det er en fergetur på knappe 10minutter…

Kim kjørte til Jektvik hvor neste ferge går fra. Da var sola sluppet frem mellom skyene og vi benyttet stunden til å lufte hundene. Fergeturen over til Kilboghavn er en drøy time og fryktelig langdryg. Jeg elsker å være ute på dekk, men i dag var dørene låst på geunn av snø og is. Om sommeren har denne ferga et kiosktilbud, nå er det eneste tilbudet en automat med litt snacks. Ikke at vi ville ha noe…

Sola tittet frem 🙂

Vi kjørte av ferga og hadde ikke kommet særlig langt da vi så en lang kø i front. Jeg kunne skimte en ambulanse og et stort kjøretøy. Kunne det være en buss? Tankene fløy og jeg begynte å tenke på at jeg kanskje kunne gjøre nytte for meg. Like fort som tankene kom forsvant de igjen, det var en trailer som ikke hadde hatt hellet med seg og sto delvis på tverre i kjørebanen. Vi tuslet frem for å se. En av ambulanse personellet sto å så på og han kunne fortelle at de hadde ventet i to timer allerede. Bergingsbilen hadde akkurat ankommet fra Mo i Rana.

edf

Jeg kunne ikke dy meg og ble stående å snakke litt med mannen i rødt. Han var selv sykepleier og fortalte at han stotrivdes med å jobbe på ambulanse. Når jeg spurte etter hans kollega fortalte han at han satt på bil med en pasient. – Er det kritisk? Jeg så på han. -Ja det er det, det er en pasient med hjerteproblematikk bak i bilen…

Mye av ventetiden gikk til pelsstell
og mye oppmerksomhet + kos 😉
 
Fire timer måtte denne pasienten vente før de kunne kjøre videre. Ambulansen ble sluppet foran oss, men likevel ville han trolig ikke være på sykehus før det var gått nærmere fem timer… Det er tankevekkende at denne pasientens liv sto på spill på grunn av dårlige veiforhold. Jeg så meg rundt for å se om det ikke var mulighet for helikopter… Jeg vet ingenting om vurderingene bak, men jeg klarte ikke helt å slippe casen ut av hodet. Jeg er glad mange av mine nærmeste bor i nær tilknytning til sykehus om ulykka skulle være ute…

 

Redd for å feile

Jeg har fått en unik mulighet og en jobb jeg virkelig tror jeg vil trives i. Det er en kombinert stilling på Staup Helsehus i Levanger

Etterhvert som flere kasser fylles med ting og skapene blir tomme flyttes tankene mot det som kommer. Det er knappe tre uker til jeg starter i ny jobb på Levanger og det hele virker stort og skremmende…

Continue reading “Redd for å feile”

Joggeturen endte opp på legevakten

Jeg satt hjemme i stua, nesa full av snørr og hodet tett som pappa og så på “Bloggerne”. Det er utrolig hvor mye inspirasjon det er å se andre snakke om eget liv! For i det jeg så Marna – Komikerfrue.no skulle til å trene seg opp etter fødsel, skjedde det noe i meg…

Det var først når jeg kjente en intens smerte i nedre del hvor eggstokker og livmor sitter at jeg ble bekymret. i 15 intense minutter var smerten til å grine av

Continue reading “Joggeturen endte opp på legevakten”

Nijmegen Marsjen – ikke for alle!

I dag er det en uke siden de marsjerende passerte målstreken i Nijmegen. 167km på fire dager gjør uten tvil noe med kropp og sjel og jeg fikk se store sterke menn ta til tårer av ren glede når de kom i mål! Med 10kg på ryggen, full uniform og marsjstøvler testes kroppen over asfalt og brostein. Temperaturen har variert fra 26 til 36 grader, og på det varmeste var dehydring en svært reel problematikk.

FILM FRA NIJMEGEN NEDERST I INNLEGGET

Som sykepleier har jeg fått vært ute og møtt soldatene i løypa. Å kunne ønske de velkommen på rasteplass og si noen oppmuntrende ord, har vært like givende som å bistå med medisinsk hjelp. Likevel føles det godt å vite at vi har hjulpet noen med å nå hele veien inn, fordi de har fått utbedret ben eller annen behandling på veien mot mål.

Jeg mener det er på sin plass å beskrive Nijmegen Marsjen som ekstremsport. Det er som Kaptein Berntsen sa, ingen som kommer gjennom uten å ha vondt! Min erfaring er at de som møter godt forberedt, har tatt med seg nødvendig medisinsk utstyr, har inngåtte sko og møter opp på plastrekurs – de klarer seg godt. Feil plastring, lite trening og ingen forberedelser fører til stygge bein. Noen av de værste beina gjennom hele uken, så vi allerede etter en dags marsj. For oss i medic-teamene har det vært et klart signal om at de marsjerende får igjen for innsatsen de har lagt ned i forkant.

Jeg er inspirert av de marsjerendes mot og pågangsmot! Jeg og min makker Line fikk muligheten til å følge avdelingene de siste 9km inn mot mål. Det er en opplevelse jeg sent vil glemme! Vi så mange som hadde det vondt, men alle hadde overskudd til å smile og delta i den store folkefesten Nijmegen marsjen faktisk er. Jeg er ikke i tvil – Nijmegen medaljen står høyt i kurs og en dag skal jeg kunne henge den på eget bryst også.

GRATULERER TIL ALLE SOM HEVET HODET KAN VISE FREM NIJMEGEN MARSJENS MEDALJE!

Talen i filmen er holdt av Kaptein Berntsen – En norsk Nijmegen Legende i norsk sammengeng – klippet/forkortet av meg.