Min vakre, omsorgsfulle, sterke jente har akkurat bikket 2år og står i en Berg og dalbane av følelser nå. Hun vil være mammas beibi (som hun sier selv), ha på bleie selv om hun har vært bleietørr siden i sommer og like fort vil hun klare alt selv.
Det er helg og vesla har turner over, rundt og under meg i tre episoder av Villmarksliv. Druer ble inntatt i litt for stort antall og vi begge kjenner det rumler godt i magen. «Aua magen» sier vesla og setter seg opp i senga (igjen), med det samme kommer det en real rap. Jeg ler litt å ser hun smiler, ble det bedre nå spør jeg? Og vesla nikker og ler.
Jeg ser på deg, der du gråter. innimellom roper du av full hals og slår i døra, med en kraft du ikke forventer av ei på 1.5år. Du vil ut!
Jeg tror vi foreldre strekker oss lengre om langt for barna våre. Innimellom kanskje så langt at det går på bekostning av oss selv og til syvende og sist barna. Så når kroppen min til slutt sa «stopp» så måtte jeg lytte.
Jeg har akkurat satt meg i sofaen for første gang i dag. For 1time siden hadde jeg mest lyst å slå hodet hardt i veggen. Min overtrøtte datter hadde gått i stå og var påbegynt time nummer to.
