
Min vakre, omsorgsfulle, sterke jente har akkurat bikket 2år og står i en Berg og dalbane av følelser nå. Hun vil være mammas beibi (som hun sier selv), ha på bleie selv om hun har vært bleietørr siden i sommer og like fort vil hun klare alt selv.
Det er helg og vesla har turner over, rundt og under meg i tre episoder av Villmarksliv. Druer ble inntatt i litt for stort antall og vi begge kjenner det rumler godt i magen. «Aua magen» sier vesla og setter seg opp i senga (igjen), med det samme kommer det en real rap. Jeg ler litt å ser hun smiler, ble det bedre nå spør jeg? Og vesla nikker og ler.