
Hjelp hva skjer ? Blir det ikke noe Finnmarksløp? Har du slutta? Spørsmålene kommer fort når jeg forteller at jeg har solgt en hund og levert tilbake to jeg hadde lånt. I mellomtiden står hundevogna i garasjen og støver ned…
Endelig var bil og henger pakket og klar for avreise. Det hadde vært en hel haug med hindringer på veien og mannen min hadde begynt å tenke tanker som at «det er ikke meningen at vi skal reise»…
Men jo da, på tross av at Kim hadde fått blodpropp i leggen, vesla ikke sov om natta og hundene stakk av kvelden før avreise, så kom vi oss utrolig nok av gårde til Røros. Bare en dag forsinket.
I går etter middag gjorde mannen klar seg og vesla mens jeg sprang ut og klargjorde hundene og vogna. Klokka var 17.30 og jeg så lillemor begynte å bli trøtt og kjente jeg ble litt usikker på om dette var en særlig god ide…
Vi hoppa i det og snart kunne hele nabolaget høre hva som var på gang. Atlas stemme gjallet i veggene og jeg fikk en rask påminnelse om at små barn må ha øreklokker ved oppstart – neste gang! Jeg slapp hundene ut av porten og de satte fart, jeg ba de ståååå og var litt spent på om jeg hadde bremser nok mens lillemor og pappa Kim fikk klatra ombord. «Klare -Iiia» sa jeg med rolig myk stemme i det jeg slapp opp bremsen og turen var i gang.
Foran meg hadde jeg fire vakre hunderumpene som travet med lette steg. Rett under meg satt mannen i mitt liv og den fineste jenta i hele verden. Jeg kjente hjertet slå salto i glede over å gjøre akkurat det jeg har drømt om, kjøre hund og dele gleden med familien. For en lykke