Jeg sto på kjøkkenet da jeg kjente det knøt seg i magen. Jeg ble stående helt stille, som fast frosset i gulvet. Om kun ei kort uke skulle samboeren min komme hjem og jeg kjente ingen glede. Jeg kjente på følelsen, en følelse jeg hadde hatt i lang tid men aldri så sterk som nå. Hvorfor gledet jeg meg ikke til Kenny skulle komme hjem? Jeg var ikke sulten lenger og satte meg i sofaen. Med ett var det som det siste året utspilte seg foran meg … Jeg tenkte på alle kranglene, den evigvarende usikkerheten og utryggheten. Hvordan alt ble min feil og hvordan Kenny aldri kunne si unnskyld. Hvordan han hadde kalt meg hysterisk ovenfor venner, når jeg ble redd for han som ikke kom hjem før mellom 08.00 og 10 om morgenen, etter en tur på byen. Etter hvert som disse minnene kom veltende over meg, begynte jeg å tenke på årsakene, hvorfor ble han alltid så sint på meg. Var jeg virkelig så sjalu? Eller så vanskelig å leve med? Kenny hadde uttrykt det utallige ganger … Det var som en knyttneve som slo i magen min da jeg begynte å tenke på alle hendelsene, som tidligere hadde gitt meg lignende følelser. Flere ganger hadde jeg fått en fornemmelse om at han løy, men jeg hadde aldri klart å «ta han på noe». Jeg tenkte spesielt på denne mailen han plutselig hadde «slettet», som ikke var tilgjengelig på siden hans mer. Jeg klarte ikke å stoppe nå, jeg hentet frem PC-en hans og trykte inn mailen. Den logget seg direkte inn, og jeg tok meg selv i å holde pusten mens den koblet seg opp. Det var ikke hva jeg forventet å finne – det var mye verre!
