I dag er det en uke siden de marsjerende passerte målstreken i Nijmegen. 167km på fire dager gjør uten tvil noe med kropp og sjel og jeg fikk se store sterke menn ta til tårer av ren glede når de kom i mål! Med 10kg på ryggen, full uniform og marsjstøvler testes kroppen over asfalt og brostein. Temperaturen har variert fra 26 til 36 grader, og på det varmeste var dehydring en svært reel problematikk.
FILM FRA NIJMEGEN NEDERST I INNLEGGET
Som sykepleier har jeg fått vært ute og møtt soldatene i løypa. Å kunne ønske de velkommen på rasteplass og si noen oppmuntrende ord, har vært like givende som å bistå med medisinsk hjelp. Likevel føles det godt å vite at vi har hjulpet noen med å nå hele veien inn, fordi de har fått utbedret ben eller annen behandling på veien mot mål.
Jeg mener det er på sin plass å beskrive Nijmegen Marsjen som ekstremsport. Det er som Kaptein Berntsen sa, ingen som kommer gjennom uten å ha vondt! Min erfaring er at de som møter godt forberedt, har tatt med seg nødvendig medisinsk utstyr, har inngåtte sko og møter opp på plastrekurs – de klarer seg godt. Feil plastring, lite trening og ingen forberedelser fører til stygge bein. Noen av de værste beina gjennom hele uken, så vi allerede etter en dags marsj. For oss i medic-teamene har det vært et klart signal om at de marsjerende får igjen for innsatsen de har lagt ned i forkant.
Jeg er inspirert av de marsjerendes mot og pågangsmot! Jeg og min makker Line fikk muligheten til å følge avdelingene de siste 9km inn mot mål. Det er en opplevelse jeg sent vil glemme! Vi så mange som hadde det vondt, men alle hadde overskudd til å smile og delta i den store folkefesten Nijmegen marsjen faktisk er. Jeg er ikke i tvil – Nijmegen medaljen står høyt i kurs og en dag skal jeg kunne henge den på eget bryst også.
GRATULERER TIL ALLE SOM HEVET HODET KAN VISE FREM NIJMEGEN MARSJENS MEDALJE!
Talen i filmen er holdt av Kaptein Berntsen – En norsk Nijmegen Legende i norsk sammengeng – klippet/forkortet av meg.
For en tid tilbake skrev jeg innlegget Sivil Soldat – Usynlig Veteran hvor jeg fortalte om min medsoldat som valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg var for tidlig ute og valgte derfor å fjerne innlegget, med hensyn til de berørte.
Det å se sorgen på nært hold bekrefter at det var riktig å vente. Det var hjerteskjærende å se den smerten familien bærer på og da er det viktig å gi familie og venner den tiden de trenger <3
vi må respektere valget til den avdøde og la han få fred
I for en tid tilbake fikk jeg den triste meldingen om at en av våre gutter, en av mine medsoldater har valgt å avslutte sitt liv. En ung mann i midten av 20-årene med hele livet foran seg, så ikke lenger en fremtid for seg selv. En positiv og glad gutt, en god soldat med mye stolthet for jobben han gjorde når vi var ute.
Jeg kjente han som medsoldat og selv om vi ikke var nære venner ble jeg overveldet av en enorm følelse av sorg. Det var som om hjertet stoppet opp ei stund når meldingen kom. Klumpen i halsen vokste og jeg kunne ikke annet enn å la tårene trille. Det finnes ingen andre som forstår det vi har opplevd og vært med på bedre, enn de vi faktisk har delt opplevelsen med. Forståelsen, aksepten og det tette samarbeidet bygger noe spesielt. Medsoldater er ikke bare kolleger – medsoldater er familie.
Jeg tar meg i å tenke på soldater, veteraner og hva vi kan tilby. Mange jobber hardt for å nå ut til alle veteranene, men når vi ut til våre sivile soldater? Veteranene som gjorde et oppdrag på vegne av landet, for så å dra tilbake i det sivile livet. Jeg husker selv hvordan det var å gå fra å være en stolt soldat til å bli arbeidssøker, eller «NAVer» som det i dag blir kalt. Det var en uutholdelig overgang å gå fra å alltid ha et oppdrag, til ikke å ha noe å gjøre. Hverdagen uten samholdet, strukturen og noe å være stolt av er tøft! Det er som en følelse av å være usynlig…
Mette Rasmussen i sin forskning at det ofte er veldig prestasjonsorienterte menn som kan sees som kjennetegn.
Selvmord blant veteraner er ikke et ukjent fenomen, likevel viser en rapport regnet ut fra 2001-2009 at det er 10.8 personer per 100 000 personer som tar sitt eget liv hvert år blant Afghanistan veteraner, sammenlignet med 21.5 i den generelle befolkningen i aldersgruppen 20-51 år (nvio.no). Soldater til utenlandstjeneste er nøye selektert, noe som kommer frem av tallene. Veteraner er like friske, eller friskere enn den generelle befolkningen. Likevel er en veteran som tar selvmord – en veteran for mye!
Det er veldig mange som gjør veldig mye for veteraner. Det er veterantreff, tilbud om bistand, kameratstøtte og mange flere tilbud. Men når foreningene ut til de som trenger det mest? Kanskje mest utsatt er de unge veteranene, hvor det å gå på veterantreff ofte betyr å møte veteraner «fra en annen tid» og av en annen aldersgruppe. Selv så jeg på veterantreff på noe som ikke omhandlet meg, helt til jeg ble medlem av NVIO, og løpegruppen. Gjennom de fant jeg ut at vi er veteraner, uavhengig av hvilke oppdrag eller hvor i livet vi er. Vi har alle gjort en jobb på vegne av Norge. Samtidig ser jeg at det er lettere her i Oslo, det er større, flere folk og flere med samme opplevelse. På de mindre stedene er det kanskje ikke så lett å trappe opp å si; «hei jeg trenger støtte».
Så hvordan fange opp den som tenker på selvmord? Hos menn, som totalt sett begår flest selvmord, kan det være vanskelig å fange opp at de tenker på å ta sitt eget liv. Mange av de nære etterlate har ikke sett tegn på alvorlig psykisk lidelse. Likevel sier Mette Rasmussen i sin forskning at det ofte er veldig prestasjonsorienterte menn som kan sees som kjennetegn. Videre sier hun at dette virker å være et sårbarhetstegn, hvor mennene har lite å gå på når de ikke lykkes med målsettinger eller blir avvist (forskning.no).
Jeg ønsker at de etterlatte skal finne svar på ubesvarte spørsmål,og når sjokket og sorgen har fått tid og rom, håper jeg de finne fred. Det er viktig å ikke dvele ved følelsen av at ting kunne vært gjort annerledes, ikke la skyldfølelsen få plass i livet. Forskning har vist at det å være åpen om selvmord og det å opprettholde et sosialt liv vil kunne gjøre overgangen til hverdagen lettere (levenorge.no). Selv om det å miste en sønn, bror, venn, familiemedlem og medsoldat aldri vil kunne oppleves enkelt, er det ingen tvil – sammen står vi sterkere!
I dag sendte jeg et brev til Hærens befalskolen og takket nei til Gjennomgående Krigsskole. Galskap sier nok mange og jeg er på mange måter enig. De som kjenner meg skjønner nok ingenting, men de som kjenner meg veldig godt ser at jeg på tross av at Krigsskolen har vært en drøm for meg, gjør et godt valg.
dette tok jeg med meg hjem som bevis på skoleplass sommeren 2015
8.mai er en flaggdag, en dag hvor vi sammen feirer vår frihet. I 2010 ble det bestemt at veterandagen skulle legges til 8.mai og i 2011 sto den første feiringen. Frigjøringsdagen og veterandagen står side om side og sørger for at de som har gjort tjeneste på vegne av Norge får sin velfortjente heder. Etter andre verdenskrig har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i nesten hundre ulike internasjonale operasjoner i over 40 land*. Veteranenes pårørende, familie og venner blir også hedret for sin innsats, som støttespillere og omsorgs personer for deres kjære, som risikerer livet for landet vårt.
Bildet lånt av NVIO.no Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner
