Jeg fant frem urkvinnen under fødsel

Å kjenne smerten nedentil, frykten for å revne, det sterke behovet for å presse og den inderlige morsfølelsen som bare vil se henne – DET er noe av det sterkeste jeg har opplevd.

Det ble en natt med variabel søvn og mye drømming. Jeg vekslet mellom å skulle føde og å være i krig… jeg skal ikke gå inn på detaljer, men jeg er sikker på at jeg kunne ha skrevet en del science-fiction romaner ut fra drømmene jeg har hatt gjennom svangerskapet. Jeg lå våken en stund før det ble gjort CTG-måling i 8 tiden. Vesla hadde det fortsatt helt topp inni magen – ikke mye tegn på at hun stresser med å komme ut der nei. Etter CTGn ble jeg liggende å ventet utålmodig på frokost. Jeg er ikke vant til å være oppe to timer før jeg spiser… lykken var derimot veldig stor da det ble kokt egg til frokost – Nam! Lager nemlig aldri kokt egg hjemme, da mannen er en kresenpeis…

dav
For en glede!! 😀

Continue reading “Jeg fant frem urkvinnen under fødsel”

Det ble ikke en naturlig fødsel

Plutselig stoppet takene og jeg hørte et «puff» før det ble varmt nedentil. Jeg skvatt til og jeg skjønte egentlig ikke helt hva som skjedde

Jeg og Kim dro på sykehuset for overtidskontroll. Vi hadde nylig vært på CTG registrering – hvor hjerterytmen og aktiviteten var akkurat slik den skulle være. Vi var trygge på at alt var fint med vesla og forventet at vi enda måtte gå noen dager.  Vi ble derfor veldig overrasket når gynekologen kunne fortelle at hun ville sette meg i gang allerede lørdag. Vesla hadde flatet ut vekstkurven sin og da ville de ikke vente til ellevte dag over. Jeg og Kim så på hverandre og jeg kjente hvordan pulsen steg. Glede, spenning og sorg gikk gjennom kroppen på kort tid… Håpet om en naturlig og selvstartet fødsel forsvant, samtidig kjente jeg på gleden over at ventetiden snart var over.

Continue reading “Det ble ikke en naturlig fødsel”

Kvinnen som eneforsørger

selv om jeg deler det med mannen min, vil det aldri være mulig for han å forstå. Det er til syvende og sist jeg som må gjøre en vurdering og ta en avgjørelse for hva jeg vil gjøre.

cof
den nakne sannhet….

Uke 37+1

Mange deler magebilder uke for uke, måned for måned. Struttende mager, strålende og lykkelige gravide kvinner. Selv har jeg ikke delt så mye av svangerskapet i disse 37 ukene som har passert. På mange måter har svangerskapet opplevd så fremmed og nytt, at det har vært vanskelig å sette ord på alt som skjer i kropp og sjel.

…”Gud forby” at vi oppleves som hysteriske…

Continue reading “Kvinnen som eneforsørger”

Når kjæresten promper

Jeg hadde ikke før sagt det før en intens lukt traff meg som et slag i trynet! Det var en ekte smyger, en lydløs gerilja med en voldsom lukt! POW liksom!

I går kveld gikk jeg og Kim sammen på badet, vi har for vane å pusse tennene sammen før vi kryper til sengs. I går var ingen unntak..

Continue reading “Når kjæresten promper”

Nijmegen Marsjen – ikke for alle!

I dag er det en uke siden de marsjerende passerte målstreken i Nijmegen. 167km på fire dager gjør uten tvil noe med kropp og sjel og jeg fikk se store sterke menn ta til tårer av ren glede når de kom i mål! Med 10kg på ryggen, full uniform og marsjstøvler testes kroppen over asfalt og brostein. Temperaturen har variert fra 26 til 36 grader, og på det varmeste var dehydring en svært reel problematikk.

FILM FRA NIJMEGEN NEDERST I INNLEGGET

Som sykepleier har jeg fått vært ute og møtt soldatene i løypa. Å kunne ønske de velkommen på rasteplass og si noen oppmuntrende ord, har vært like givende som å bistå med medisinsk hjelp. Likevel føles det godt å vite at vi har hjulpet noen med å nå hele veien inn, fordi de har fått utbedret ben eller annen behandling på veien mot mål.

Jeg mener det er på sin plass å beskrive Nijmegen Marsjen som ekstremsport. Det er som Kaptein Berntsen sa, ingen som kommer gjennom uten å ha vondt! Min erfaring er at de som møter godt forberedt, har tatt med seg nødvendig medisinsk utstyr, har inngåtte sko og møter opp på plastrekurs – de klarer seg godt. Feil plastring, lite trening og ingen forberedelser fører til stygge bein. Noen av de værste beina gjennom hele uken, så vi allerede etter en dags marsj. For oss i medic-teamene har det vært et klart signal om at de marsjerende får igjen for innsatsen de har lagt ned i forkant.

Jeg er inspirert av de marsjerendes mot og pågangsmot! Jeg og min makker Line fikk muligheten til å følge avdelingene de siste 9km inn mot mål. Det er en opplevelse jeg sent vil glemme! Vi så mange som hadde det vondt, men alle hadde overskudd til å smile og delta i den store folkefesten Nijmegen marsjen faktisk er. Jeg er ikke i tvil – Nijmegen medaljen står høyt i kurs og en dag skal jeg kunne henge den på eget bryst også.

GRATULERER TIL ALLE SOM HEVET HODET KAN VISE FREM NIJMEGEN MARSJENS MEDALJE!

Talen i filmen er holdt av Kaptein Berntsen – En norsk Nijmegen Legende i norsk sammengeng – klippet/forkortet av meg.

Respekt for selvmord…

Begravelsen har vært og en overfylt kirke viste at det er mange berørte. Jeg satt litt høyere oppe og kunne se de mange ansiktene som var tungt preget av sorgen. Seremonien ble åpnet med sangen “liten fugl” (vamp), det var ikke mange tørre øyer å skue da den lød gjennom kirken.

For en tid tilbake skrev jeg innlegget Sivil Soldat – Usynlig Veteran hvor jeg fortalte om min medsoldat som valgte å avslutte sitt eget liv. Jeg var for tidlig ute og valgte derfor å fjerne innlegget, med hensyn til de berørte.
Det å se sorgen på nært hold bekrefter at det var riktig å vente. Det var hjerteskjærende å se den smerten familien bærer på og da er det viktig å gi familie og venner den tiden de trenger ❤

vi må respektere valget til den avdøde og la han få fred

Continue reading “Respekt for selvmord…”