Min vakre, omsorgsfulle, sterke jente har akkurat bikket 2år og står i en Berg og dalbane av følelser nå. Hun vil være mammas beibi (som hun sier selv), ha på bleie selv om hun har vært bleietørr siden i sommer og like fort vil hun klare alt selv.
Det er helg og vesla har turner over, rundt og under meg i tre episoder av Villmarksliv. Druer ble inntatt i litt for stort antall og vi begge kjenner det rumler godt i magen. «Aua magen» sier vesla og setter seg opp i senga (igjen), med det samme kommer det en real rap. Jeg ler litt å ser hun smiler, ble det bedre nå spør jeg? Og vesla nikker og ler.
Jeg er så lei dette evinnelige maset om likestilling – det er så misforstått! Likestilling og fordeling av foreldrepermisjon er tatt ut av proposjoner og handler nå mer om at vi skal være like enn likestilt!
Du kjenner deg kanskje igjen i når ettåringen kaster seg bakover i bru i det du skal løfte hen opp? armer og ben spreller og du du blir litt tatt på sengen fordi du skulle jo bare…
