Min vakre, omsorgsfulle, sterke jente har akkurat bikket 2år og står i en Berg og dalbane av følelser nå. Hun vil være mammas beibi (som hun sier selv), ha på bleie selv om hun har vært bleietørr siden i sommer og like fort vil hun klare alt selv.
Det er helg og vesla har turner over, rundt og under meg i tre episoder av Villmarksliv. Druer ble inntatt i litt for stort antall og vi begge kjenner det rumler godt i magen. «Aua magen» sier vesla og setter seg opp i senga (igjen), med det samme kommer det en real rap. Jeg ler litt å ser hun smiler, ble det bedre nå spør jeg? Og vesla nikker og ler.
Det er arbeidshelg og veslemor skal tilbringe mesteparten av dagen med pappa. Mange ganger har vi trent på korte avskjeder med suss og vinke lystig hadet. Men ingenting er så vondt som når veslemor gråter ved avskjed.
Jeg har akkurat satt meg i sofaen for første gang i dag. For 1time siden hadde jeg mest lyst å slå hodet hardt i veggen. Min overtrøtte datter hadde gått i stå og var påbegynt time nummer to.
Det er deilig med litt sol etter mange dager med regn her i Trøndelag. Vesla gjorde krav på å komme ut ved å sitte å rope høyt ute i gangen. Det var som hun sa «Hei mamma, la oss komme oss ut!» .
