Jeg har akkurat kommet hjem og den deilige lukten kombinert av kald luft og bål ble brått ikke like god lenger. Jeg er deilig sliten og det er faktisk litt godt å sette seg i sofaen igjen, etter en kort men lærerik tur.
Jeg har sovet ute en vinternatt før, men ikke som dette og ikke alene. Jeg skal ærlig innrømme at «learning by burning» har fått en ny betydning for meg…
Jeg startet turen fra parkeringen ved Østmarkseteren med frisk mot og fikk følge med en fantastisk herremann av en engelsk bulldog. Han løp på sine små bein, pustende og pesende, for å henge på meg og bak kom eierne i litt sånn halvveis løpende etter. Jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv der jeg gikk. Det var fint og lyst å gå i lysløypa (så klart…), men da jeg skulle svinge ut av veien fikk jeg den første opplevelsen av å være alene. Det er kanskje litt flaut å innrømme det, men jeg er faktisk litt mørkredd. Litt slik som får får ei fjær til å bli ti høns når det kommer til lyder i mørket. Så får å gjøre det enda bedre for meg selv så går jeg i å lytter etter lyder… Til å være smarte individer er vi mennesker noen underlige skapninger til tider.
Jeg kom meg velberget frem og fant noe jeg anså som en passende plass. Jeg satte fra meg sekken og begynte å lete etter ved. Jeg fant noe som minnet om tørr kvist og noe ved som jeg skar never av. Med litt papir og tennbriketter tente jeg på. 10 minutter brant det, før det slukket igjen. Veden var helt klar alt for rå og jeg sanken nå en enda større bunke med småkvist, la så bålet klart så godt jeg kunne, fant en ny tennbrikett og tente på. i EN OG EN HALV TIME holdt jeg på før jeg til slutt fikk det store fine bålet jeg ønsket meg. Takke gud for tennbriketter sier jeg bare, for jeg har definitivt ikke de beste egenskapene for å tenne bål i kulden.
NOTE TO SELF!
ta med to skiver tørr ved når det er vått eller kaldt.
Så var det å gjøre sengen klar for kvelden. Granbar er fint å legge under liggeunderlaget for å få litt luft mellom den kalde bakken og liggeunderlaget. Det var ikke mye granbar å finne, men akkurat nok til å få dekket hele undersiden av liggeunderlaget. Mens jeg gikk der i å lette takket jeg stille min kjære som gav meg ny hodelykt i førjulsgave. Uten den hadde jeg ville jeg hatt problemer med å finne igjen soveplassen min. For med hodet og blikket vendt nedover forsvinner ihvertfall min orienteringssans i mørket, da er det greit å gå samme veien tilbake som jeg kom fra.
Med granbar, liggeunderlag, sovepose og til slutt jervenduken som jeg tredde under liggeunderlaget og over soveposen, var sengen klar. Med mitt nye Goprokamera i hånden krøp jeg ned i posen. Jeg hadde ingen eksakt plan for det, men det var kanskje like greit, for jeg rakk akkurat å trykke record før den takket for seg. Kulden tok knekken på batteriet… Det samme opplevde jeg da jeg i dag tidlig skulle stå opp å ta bilder av soloppgangen, jeg skrudde på kameraet (canon 40D) og like fort skrudde det seg av. Så nok en gang, learning by burning…
NOTE TO SELF!
Batterier lagres for seg selv, helst på kropp – ta med ekstern lader og kabler.
Heldigvis hadde jeg med eksternlader nok til mobilen, som også måtte takke for seg i kulden, så da ble det til slutt noen bilder av den fantastiske utsikten. For en gled å våkne til frostrøyk, fuglekvitter (ja du hørte riktig), lyden av isen på vannet som rører på seg og sola som er på tur opp. Med hovne øyne etter en kald natt og mye røyk fra bålet (pga fuktig treverk), satt jeg i posen med det største smilet i NATO. Så uendelig lykkelig over å endelig ha kommet meg ut i naturen, mestringsfølelse over å ha håndtert frykten for mørket og sol – jeg fikk se sola!
Frokosten ble laget på primus, og i mens jeg ventet på maten gjorde jeg klart bålet
Jeg jobbet hardt med å få bål, heldigvis går alt med litt vilje og innsats…
Gamleveien titter nå frem på grunn av vedlikehold av demningen. Denne ligger vanligvis under fem meter med vann. Fikk høre litt av historien av en dame jeg møtte på gamleveien og søkte det opp når jeg kom hjem. For mer informasjon trykk her
