Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal klare å formidle denne følelsen og de inntrykkene jeg sitter igjen med etter en uke i landsbyen. Det har vært så utrolig lærerikt å være sykepleierstudent i en slik situasjon, men jeg tror på mange måter jeg har vokst mest på det personlige plan. Etter en uke i landsbyen har jeg blitt glad i mange og møtt enda flere mennesker, alle har de satt spor i meg.
Det har vært veldig spennende å få leve helt tett på en ukjent kultur og virkelig kunne ta og føle på både de positive og negative forskjellene. Jeg synes det har vært noen tøffe møter med realiteten i forhold til oppdragelse av barn og dyr. Hjemme i Norge har vi ikke noe aksept for å legge hånd på hverken to eller firbente, mens her er det en naturlig del av hverdagen. Jeg sier ikke at noen får deng, men det å klapse til barna eller tuppe til hunden er dagligdags. Familien vi bodde i var åpen om dette og klar over de kulturelle forskjellene, så de spurte også om hva vi tenkte. Jeg synes det er vanskelig å si de skal gjøre ting annerledes, for på en måte opplever jeg det som omsorg fra deres side. Irettesettelse og konsekvenser handler jo om oppdragelse og i det ligger det omsorg tenker jeg.
Hunden Ki (King) ble min lille følgesvenn i uken som gikk. Som valp på tre mnd er han lærevillig og oppsøkende, samtidig som han klør veldig i tennene og kan være en liten håndfull. Jeg brukte mye tid på han og fikk inn kommandoen «sitt» i løpet av uken. Familien ristet på hodet over min enorme interesse for hunden, men de så ut til å bli vant til det ettersom dagene gikk.
Jeg har en enorm lidenskap for dyr. Geiter, hester, hunder, elefanter, kuer… det har ingenting å si. I Tanzania har jeg også kjent det på kroppen når jeg har sett dyr som er avmagret, selv om det også er mange velfødte og friske dyr. Dyrene virker å representere familiens økonomi, for når det er tørketid er det krevende å både skulle brødfø familien og dyrene sine. Og prioriteringen hvor familien går først, den kjenner i hvert fall jeg meg igjen i.
Familie står sterkt her i Tanzania. Det fikk jeg virkelig forståelsen av i Mamba family. De er hjertevarme og tok imot oss med åpne armer. Med overlast av bagasje hvor hver og en av oss hadde med 18 liter vann, tok Mama Mamba imot oss da vi ankom med Dalladallaen (kassebil med mange seter). Hun viste oss inn på rommene våre, hvor vi fem i Marafiki gruppen ble fordelt på to rom. Med to dobbeltsenger og en madrass på gulvet ble vi skjønt enige om at sovefasiliteten var det ikke noe galt med!
Det gikk fort å få satt i fra seg tingene og vi var snart klare for omvisning i nabolaget. Sammen med vår veileder Mama Signab og Mama mamba gikk vi for å hilse på naboene. Dette ble grunnlaget for hva slags tema vi ønsket å jobbe med gjennom uken. Målet med denne uken er å få bredere forståelse for kulturen og komme tettere på menneskene for å forstå behovene deres, gjennom å intervjue en person i 8 – 10 husholdninger i området rundt vår familie. Som gruppe ønsket vi å finne et tema som landsbyen kan dra nytte av, da oppgaven skal presenteres også for landsbyherrene og de ansatte ved TICC i slutten av oppholdet.
I den familien vi bodde i hadde den ene datteren et barn utenom ekteskap. Hun klarer seg veldig fint, fordi hennes foreldre passer barnet mens hun fullfører utdanningen. Men for andre kan en graviditet bety slutten på utdanning og som alenemor får du ingen støtte som oss i Norge. Barnet har ingen arverett fra sin far overhodet og far slipper unna med alt ansvar. For disse barna som er «uekte» kan det bety at de ikke vil få en utdanning, da mor uten utdanning vil kanskje tjene så dårlig at hun ikke kan betale skoleavgiften for barnet sitt. På bakgrunn av hennes historie valgte vi å jobbe med safe sex. Vi ønsket å finne ut av hva de vet og kan om prevensjon og hvordan de kunne ønsket at informasjon om safe sex skulle bli formidlet. Systemet rundt uønskede graviditeter og kvinners rettigheter er vondt å forstå for meg som kommer fra trygge Norge. Jeg har mange ganger sendt en stille takk for at jeg er norsk og er en del av et så velfungerende land og system.
Når jeg sitter her å leser gjennom det jeg selv har skrevet innser jeg at alle mine opplevelser og inntrykk vil ikke få plass i et innlegg. Men av det jeg kommer til å ta med som jeg har satt mest pris på, så er det samholdet i familien. De hjelper hverandre, barna er med å lager mat, tar oppvasken, vasker klær, handler. Selv far som jobber mye ute i butikken tar sin del og vasker innimellom litt klær han også. Trenger naboen barnepass stiller de opp og motsatt. Kulturen her handler ikke om å velge å hjelpe, det er noe du bare gjør. Jeg ønsker å bære med meg det, for det finnes alltid et sted hvor man kan strekke ut hånden til noen andre.
Spør meg gjerne – jeg har så mye å fortelle at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne! 🙂