Kjære sinte pappa – du som lar deg provosere så av mitt innlegg. Jeg ser deg, jeg ser at du har opplevd vondt – at du kanskje ikke har fått den tiden du ønsker med ditt barn. En klok og kjærlig person skrev en gang;
«Det er de slemmeste som har det vondest inni seg – de trenger en klem!«
Jeg forstår frykten din, frykten for at det ikke skal komme en endring hvor far verdsettes. For det er alt for mange historier hvor en mamma har tatt med seg barnet og flyttet, hvor mor har dekker sine egne behov uten å helhetlig se barnets behov.
Min hjertekamp er for permisjonen det første året. Og akkurat som deg er det min og vår families opplevelse og verdier som ligger til grunn. Du skjønner, vi har kanskje ikke så ulike verdier – vi har bare ulike preferanser.
Jeg mener som deg at barnet trenger både en mor og en far. Men jeg ser at jeg nok holder mer fast i det jeg opplever er biologisk. For meg og for oss som familie er det naturlig at mor har hovedomsorgen første leveår. For her hjemme har jeg fullammet (og vi har kjempet hardt for å klare det!) frem til 6mnd og enda ammer jeg MYE nå når hun er 13mnd. For oss har det reddet vesla fra å gå ned i vekt når hun har vært så mye syk som hun har. For oss har jeg ammet, men kampen for at jeg skulle klare å amme – den har vi klart sammen som en familie.
Du skjønner kjære sinte pappa – at akkurat som deg, har vi en historie bak våre tanker og ønsker for å få fordele permisjonen selv.
Min fantastiske mann bekymrer seg ikke for tilknytningen han og vesla får, for den kommer naturlig – uten at han har ønsker å overta når vesla akkurat hadde fått smake sin første matbit, ved 6måneder. Han som meg så verdien i kampen vi gjorde sammen for at jeg som mamma skulle få amme. Du skjønner kjære sinte pappa, at jeg ble innlagt tre ganger med brystbetennelse og sepsis/blodforgiftning. I alle de dagene bar og bysset mannen jenta vår. Han var der for oss begge og jeg kan si som Heimevernet sier – han vernet, voktet og virket.
Jeg ammet med over 40 i feber, fordi det jeg har snakket om – denne biologien har gitt meg det urinstinktet som jeg opplever morsinstinktet er. For mens pappaen verner, vokter, virker så skal jeg som mamma gi vårt barn næring. Vi er et team pappaen og jeg skjønner du – og jeg skjønner det kan være provoserende. Jeg forstår at det kan være vanskelig og vondt å oppleve at ditt eget team ikke jobber så godt sammen. Men jeg vil du skal vite, kjære sinte pappa – vi har alle vår historie og preferanser for det vi kjemper for og tror på!
Og skulle jeg og mannen en dag finne ut at våre veier skulle skille – da håper jeg fortsatt at mor har mulighet til å ha hovedomsorgen for babyen. Like sterkt som jeg ønsker at alle fedre skal få mere rettigheter slik at de kan slippe å være helgepappaer. For jeg som deg kjære sinte pappa – jeg mener og tror at barna trenger begge foreldrene sine gjennom livet.
Opplever du som pappa at du ikke får nok samvær med barnet ditt ? Se denne videoen og ta gjerne kontakt med mannen bak den, Henrik H. Slevigen