Jeg er så lei dette evinnelige maset om likestilling – det er så misforstått! Likestilling og fordeling av foreldrepermisjon er tatt ut av proposjoner og handler nå mer om at vi skal være like enn likestilt!
Jeg er for like rettigheter – som at pappaer skal få ha like mye samvær med barnet sitt som mor, når mor og far ikke lever sammen. Men heller ikke her er det anbefalt å dele 50/50 før barnet er større. Hvorfor skal da politikerene gå inn å «rote» med familienes dynamikk og behov? Det er ikke naturlig for mor å forlate barnet sitt ved 7mnd og ei heller er det naturlig eller bra for barnet.
Jeg hører og ser at noen sier de er lei «amme-argumentet», lei av at kvinner slår «gravid og fødsels-argumentet i bordet». Jeg skal prøve å la det ligge – selv om det er et forbanna godt argument! Hvor mange fedre har ikke kommet ut av fødestuen med er nytt syn på mor? Hvor mange fedre har ikke vært stolt og eller rørt til tårer av mor og den kampen hun har kjempet på vegne av familien?! Jeg lar det henge litt der, for jeg skal ikke snakke om dette i dag.
Vi mammaer vi er bedre mammaer enn pappaer! Vi er ofte den aller viktigste personen babyen har. Barnets hovedforsørger i første leveår er ofte mammaen. Jeg vet jeg provoserer mange nå i disse «pappaer er like viktig som mamma» – kampanje perioder! Men la oss ikke putte mamma og pappa på vekta mot hverandre. La oss se på det fra siden og inn…
Jeg er mamma og har i over ett år ikke sover en eneste natt sammenhengende. Vi har som mange andre også opplever, ei lita frøken som sover kun korte perioder og våkner hyppig. Hun har vært mye syk og i disse periodene har selv pappaen sagt; «nå trenger hun mammaen sin». Han sier ikke det fordi han ikke elsker henne like høyt som meg – det gjør han virkelig! Men han ser det, han ser at noen ganger er mamma viktigere, mer riktig for jenta vår.
Jeg snakket med noen kloke damer her en dag. Damer med mer fartstid som mamma enn meg. Mens jeg drister meg å si at vi mammaer er viktigere enn pappa det første året – så sa en mamma, ja vi er det. Og kanskje er vi viktigere hele tiden? Jeg så på henne med nysgjerrighet over den noe vågale kommentaren. Så sier hun det jeg kjenner på kroppen – vi mammaer er mammaer hele tiden, vi er ALLTID påskrudd. Når vi er på butikken, så tenker vi på hva barna liker, hva de trenger, hva de burde spise. Når vi er på jobb så tenker vi på hvordan det er med de hjemme, om følelsesutbruddet vi ikke helt forsto i går og hva det betyr, om utedressen som er for liten eller hvordan skal vi gjøre det i jula. Vi tenker på barna når vi trener, eller bare er ute av døra en tur og skal vi bort over litt tid – da sitter tårene løst og vi lengter hjem før vi har nådd bildøra.
Den ene mammaen jeg snakket med spurte mannen sin om han tenkte på barna sine når han var på jobb. Hun spurte han om han tenkte på disse tingene som nevnt over. «Nei» var svaret hun fikk. Han kunne tenke på de og savne de, men han tenkte ikke på sønnen som gruer seg til matteprøven eller om datteren som trengte ny utebukse. Han var tilstede på jobb og ikke «hjemme i hodet» når han var på jobb.
Jeg måtte spørre min egen mann, når jeg kom hjem, om det samme. Og han uttrykte seg ikke så ulik. Mannen min savnet oss men tenkte ikke noe mer på det rundt hverdagen. Han har heller ikke vanskelig for å reise bort, selv når vesla var veldig liten var han borte uten videre problem- mens for meg har det vært utenkelig helt frem til nå. Og er jeg ærlig med meg selv så er det enda en stund til før jeg har noe ønske om å reise fra henne.
Jeg prøver ikke å sette pappaen i et dårlig lys. Mannen min er fantastisk med datteren vår. Han klarer seg helt utmerket alene med henne og han vil beskytte henne med sitt eget liv om han må. Men det er en viktig faktor her – BIOLOGI.
Jeg tror vi er skapt slik. Vi bærer barnet i 9mnd, vi blir kjent med hverandre og har allerede «tjuvstartet» og utviklet et sterkt bånd før fødselen. Fødselen i seg selv forsterker dette båndet mer enn kan beskrives. Pappaen har til nå vært observatør og reisen om å lære å bli kjent med lille starter 9mnd senere – etter at mor og barn har «gått gjennom ild og vann sammen» (og ja jeg tenker igjen på fødselen). Mitt morsinstinkt har hele tiden vist meg veien. Hvordan legge henne til brystet, hvordan forstå gråten og dekke behovene hennes. Jeg ser hun er trøtt lenge før hun gnir seg i øynene, pappaen ser hun er trøtt når hun gnir seg i øynene. Pappaen lurer på hvorfor hun sutrer, jeg vet hun sutrer fordi hun må bæsje, pappaen lurer på hvorfor hun gråter, jeg vet hun er sulten…
Mammaen er hovedomsorgsperson første leveår av en grunn. Biologisk sett vil jeg si at pappaen vokter og verner i denne perioden. Pappaen er verdens beste på å ivareta mor, han vet hva hun trenger når hun trenger det – ihvertfall har jeg og min mann kommet så mye nærmere gjennom svangerskapet. Hans omsorg for meg som mamma gjør det mulig å gå søvnløs natt etter natt og hans klemmer gjør at jeg orker å stå i gråten. Hans trøst gjør at jeg føler meg god igjen, etter å ha følt meg som verdens verste mamma! Og nå når vesla er større trår han mer og mer over i er mønster hvor ansvaret deles likt. Men klærne som er for små, maten som må planlegges og det å utforske vesla sin følelses verden, det faller fortsatt på meg som mamma 💗
La familiene selv velge hva som er best!