Fersk, litt for vågal og desperat etter å finne løsninger for å få mest mulig treningstid med hundene. Mammalivet spiser av tiden og selv om jeg elsker hvert minutt som mamma, så er det noe med å «bare være Vivian» når jeg står bak glade hunderomper.
Jeg lærte litt om hundekjøring med slede når jeg nylig var i Røros og var veldig klar for å komme i gang. Snøen lot vente på seg, men når det endelig kom snø så kom den til gangs! Herlig – nå skal jeg komme meg ut tenkte jeg. Likevel var det først på dag tre at det virkelig ble tid og rom, for ei litta frøken som var i tilvenning i barnehagen måtte få førstepri.
Jeg hadde planlagt dagen før og gjort klart så jeg skulle rekke det før henting av frøkna i barnehagen. Vannet hundene i god tid – som vil si å gi en liten foring med nok vann før trening, og var klar for eventyr. Varmet opp litt i stua med frokost foran TVen hvor jeg så siste episode av Finnmarksløpet 2012, hvor Inger Marie Haaland vant. Så innspirert gikk jeg ut til hundene – klar for det meste. Skjønte heldigvis at det ville bli krevende ut porten og satte igjen en hund og valgte å kjøre firespann.
Det hjalp ikke… for jeg small inn i porten på tur ut. Jeg hørte en knekkelyd og tenkte ****! men så ingen umiddelbar skade og valgte å kjøre videre. I ei sinnsyk fart for vi bortover veien og jeg tenkte mitt der jeg gjorde mitt for å bremse, mens jeg holdt meg fast. Innså at jeg bare kunne glemme noe rolig trav og håpte på det beste mens hundene jog framover i lystog lag, lite villige til å høre på hu bak der.
Se filmen får å få med deg resten av turen…
Knall video…digger oppriktigheta di, Vivian.
Je syns du er steike tøff…😃
Ååå Kenneth, tusen takk! Nå sitter jeg å gliser, du lagde dagen min så mye bedre 😃😊