I går etter middag gjorde mannen klar seg og vesla mens jeg sprang ut og klargjorde hundene og vogna. Klokka var 17.30 og jeg så lillemor begynte å bli trøtt og kjente jeg ble litt usikker på om dette var en særlig god ide…
Vi hoppa i det og snart kunne hele nabolaget høre hva som var på gang. Atlas stemme gjallet i veggene og jeg fikk en rask påminnelse om at små barn må ha øreklokker ved oppstart – neste gang! Jeg slapp hundene ut av porten og de satte fart, jeg ba de ståååå og var litt spent på om jeg hadde bremser nok mens lillemor og pappa Kim fikk klatra ombord. «Klare -Iiia» sa jeg med rolig myk stemme i det jeg slapp opp bremsen og turen var i gang.
Foran meg hadde jeg fire vakre hunderumpene som travet med lette steg. Rett under meg satt mannen i mitt liv og den fineste jenta i hele verden. Jeg kjente hjertet slå salto i glede over å gjøre akkurat det jeg har drømt om, kjøre hund og dele gleden med familien. For en lykke
