Jeg kjenner jeg blir litt lei av å bli snakket til som om jeg er en hysterisk mamma. Jeg har vært innom mange leger i tiden siden vesla kom til og jeg føler ofte at jeg ikke blir tatt på alvor.
Det skal sies – det finnes er mangfold av gode leger der ute og de har veldig pressede lister. Likevel forventer jeg å bli både hørt og sett når jeg tropper opp til legen. «Er du førstegangsmamma?» er et ofte stilt spørsmål, som om det er avgjørende for om jeg er bare hysterisk eller kommer med noe av betydning. Jeg blir svett!
Sjeldent sier jeg at jeg selv er sykepleier, fordi når jeg drar til legen med vesla så er jeg først og fremst mamma. Likevel har jeg rukket å oppleve at det er stor forskjell på hvordan jeg blir møtt som førstegangsmamma eller om det kommer frem at jeg er sykepleier. DET er litt skremmende synes jeg, for uansett om pasientens foreldre kan fagterminologien så har vi alle magefølelsen vår og vi ser uten tvil endring hos barna våre.
Jeg har også opplevd at legen har forklart hva han skal gi min datter og feilmedisinert kraftig – legen skulle gi 2mg men gav 5mg fordi han ikke hadde kontroll på dose og mengde. Hadde ikke jeg vært godt kjent med medikamentene og doseringen fra jobb hadde jeg kanskje ikke plukket det opp. Og feil kan alle gjøre – men legen i dette tilfellet var arrogant og opplevdes nedlatende mot meg som førstegangsmamma.
Så kjære mamma eller pappa – stol på dere selv, stå på og ikke gi dere. Vi foreldre vi vet best for våre barn. Og det beste i verden er vel om vi tar feil? Å dra bomtur til legen bør vel egentlig være den beste bomturen vi gjør?! For da betyr det at vi har lyttet til magefølelsen, tatt oss selv og barnet på alvor og heldigvis «tatt feil» eller misset at det vi trodde var ørebetennelse egentlig var tenner, eller at det vi trodde var astma var en virus infeksjon. Og det er en bra ting! Det er legen som skal stille diagnosen, ikke vi foreldre – vi skal se etter tegn og symptomer på at barnet ikke har det bra 💗
Skjønner godt at det må være skremmende å ha barn som er syke, og at man kanskje er litt «mer hysterisk» når det kommer til de små enn kanskje om en selv er syk. Barn kan jo ikke si fra på samme måte som oss voksne hvordan de faktisk har det. Og enda mer skremmende er det jo da når man oppdager at legen er i ferd med å gi barna feil mengde medisin. Man regner jo med at legen har kontroll på dette.
Takk for forståelsen 💗 Jeg tror det er viktig med en holdningsendring – kanskje bør ikke leger og sykepleiere spørre om det er førstegangsforeldre slik innledende men heller møte alle likt og jobbe ut i fra det?! Og ja det er skremmende når de som skal sitte på kunnskapen gjør grove feil 🙈