Barn nr 2 kommer ikke av seg selv

Nå må jeg si det høyt! Kjenner at jeg har holdt på ei maske, usikker på hvordan jeg skal reagere. For hvordan kan jeg være lei meg? Jeg har fått verdens vakreste jente, helt perfekt ut til fingerspissen og bortsett fra barnesykdommer i fleng er hun frisk.

Likevel må jeg innrømme at den allerede korte lunten krymper, jeg føler meg tung i kroppen og jeg lengter etter en real pause, ja litt egentid egentlig. Innimellom har tårene kommer i bilen, innimellom på kvelden etter at jeg har lagt meg. Når folk spør hvordan jeg har det sier jeg «fint, gleder meg på ferie».

Men egentlig er det ikke så fint. Jeg er sint! Sint på at det ikke er rutine å informere om risikoen for ashermannssyndrom når man har utskrapning kort tid etter fødsel. At kraftige infeksjoner øker sjansene ytterligere. Sint fordi at jeg har blitt avfeid med at det er ammingen som gjør at mensen ikke kommer og sint på meg selv som ventet så lenge med å stole på egen magefølelse.

Masitit – Brystbetennelse er farlige greier

Jeg hadde bestilt meg time til gynekolog da jeg etter mer enn 20mnd etter fødsel, fortsatt ikke hadde fått igjen menstruasjon. Jeg hadde gjentatte ganger nevnt det for fastlegen min som trodde det var pga ammingen. Likevel kjente jeg at jeg ikke klarte å slå meg til ro med det, nå ville jeg vite status. Selv om jeg bestilte timen av en grunn, hadde jeg egentlig forventet å høre at «nå nærmer det seg eggløsning». I stedet for så jeg på uttrykket til gynekologen at det ringte noen varselbjeller når jeg fortalte min historie. Jeg satte meg i stolen og smøg beina opp i fotbøylene – merkelig hvordan det aldri blir noe lettere å spre beina og «slappe av», selv hvor mange ganger en gjør det. Jeg prøvde å trekke pusten gjennom nesen og ut gjennom munnen, men det var for ubehagelig og tidvis smertefullt. Det hjalp litt at legen involverte meg og forklarte på ultralyden mens hun jobbet. Jeg så hva hun sa, et egg var ikke berørt av hormoner, ett egg så ut som det nærmet seg eggløsning. I et tiendels sekund øyner jeg håp. «Men livmorhalsen er ikke berørt av hormoner, ser du hvor smal den er?». Hun viste meg på skjermen igjen og jeg falt tilbake i anatomitimen på sykepleien. Jo den var smal… Det er ikke mulig å bli gravid når livmorhalsen er slik hører jeg gynekologen sier.

 

Velg amming eller livet – legen ba meg å slutte å amme etter tredje blodforgiftning

 

Mens jeg kledde på meg surret tankene, jeg var nummen i hele kroppen. Jeg ba om å få all informasjon og hun forklarte om funnene og planene fremover. Blodprøver, henvisning til St. Olavs for videre utredning. Hun så på meg og sa «dette er ikke dommedag». Og med det samme falt steinen enda lengre ned i magen. «Ikke dommedag» – altså enden er nær, men ikke helt der. Hun sendte meg ut med en blodprøve rekvisisjon og en lapp hvor det sto Ashermans syndrom. Jeg ventet med å Google til jeg kom i bilen…

I bilen kom tårene og jeg ringte Kim, mannen min. Kjente på meg at jeg måtte ta meg sammen når jeg hørte stemmen hans. Ville ikke belemre, ville ikke høre om hans sinne heller – orket ikke. Jeg skrudde på «kamp modus». Hvilke muligheter har vi? Jeg googlet og satte meg inn i risikoer, satte meg inn i adopsjon og tok kontakt med ulike adopsjonsfirma før jeg informerte de nærmeste, på en tilsvarende profesjonell måte, uten følelser.

Jeg har holdt masken på lenge, men nå ser jeg at det resulterer i frustrasjon og sinne. Så nå sprekker jeg bobla… Vi er hva som kalles sekundær barnløs, hva som venter oss vet vi ikke, og ventetiden og uvitenheten er smertefull!

Nå skal tårene få renne fritt litt, for jeg må ta meg tid til å sørge, over at kroppen min ikke kan gjøre jobben. Over at jeg kanskje ikke skal få oppleve gleden av kjenne spark i magen, eller av å få en nyfødt bylt opp på magen og amme til alle døgnets tider. Jeg er så redd for at Liva ikke skal få noen å dele sorger og gleder med, få bli tante, ha en alliert når jeg og Kim er håpløs eller når vi blir gamle…. 💞

 

 

Bildet er tatt av: http://unsplash.com/@priscilladupreez