Kilimanjaro har lenge vært en av mine største drømmer. Vi valgte Machame ruten på grunn av ønsket om å se mest mulig av naturen. Underveis mot målet skrev jeg ned små og store opplevelser, fordi jeg opplever at det å tenke tilbake aldri blir det samme som den følelsen du får i selve øyeblikket. Dag 1 og dag 2 finner du under hovedmenyen som gårsdagens innlegg.
DAG 3
Fra Shiraa camp (3800 moh.) opp til Lava Tower (4600 moh.) og ned til Barranco camp. På denne etappen starter vi og avslutter nesten på nesten samme høyde, 3980 moh. Distansen er 1o km og det beregnes å bruke ca 6-8 timer gjennom Semi Desert. Et landskap med stein og sand så langt øyet kan se.
Det er skjærtorsdag i dag når jeg våkner opp på siden av mamma i teltet. På grunn av formen hennes ble det til at vi delte telt i natt. Da fikk jeg vært tilstede samtidig som jeg kunne være en sparringspartner for mamma, slik at vi kunne finne ut hva som skulle bli neste steg.
Vi hadde en kjempe fin kveld og morgen sammen og jeg er så glad vi fikk disse timene. Spesielt nå som mamma har bestemt seg om å gi seg her på Shiraa camp. Helsa må komme først og det er ingen helsepersonell i fjellet og fra og med neste etappe er det ingen gode muligheter for å bli hentet ned om noe skulle gå galt. Mamma fortalte meg om og om igjen at hun ønsket at jeg og Kim skulle fortsette, hun unte oss virkelig å nå toppen. Det har betydd mye for meg å høre, fordi det var tungt å forlate mamma i camp. Jeg kjente tårene presse seg på, men å gråte i denne høyden er heller ikke særlig behagelig på grunn av presset. Likevel måtte tårene få fritt løp denne gangen.
Mamma virket tilfreds med valget sitt, hun hadde satt helsen først, noe som gjorde meg stolt og takknemlig. Men nå måtte Klara, Kim og jeg fortsette ferden uten mamma og det ble en tårevåt omfavnelse.
Når jeg forlot campen tenkte jeg på hvor glad jeg var at vi kom oss til Shiraa camp. Her fikk mamma i hvert fall sett det vakre fjell landskapet og følelsen av å ha vært i fjellet. Det er en bragd å ha kommet seg på 3900moh (lille toppen), hele 1432 meter høyere enn Galdhøpiggen (2468,8 moh.). Mens jeg gikk i sakte tempo oppover neste høyde kunne vi skimte mamma sin pickup car (bil) som skulle bringe henne ned fra fjellet. Med ett fikk det å nå toppen en ny mening, jeg ville gjøre det for oss begge!
Klokka har nå blitt 20.10 og jeg og Kim har krøpet ned i posen for kvelden. Det ble en veldig hyggelig kveld rundt middagsbordet med en fantastisk servering. Begynner nesten å bli vant til å få god mat her nå.
Jeg har tenkt mye på dagen i dag, hvordan det var å forlate mamma til hvordan jeg etter hvert klarte å nyte turen og den spektakulære utsikten. De to første hundre høydemeterne gikk fort, deretter kom vi inn i et ensomt, steinete landskap som var dekket av tykk tåke. Det kunne like gjerne vært tatt rett ut fra Star Wars filmene. Nå fikk jeg et trykk i hodet og beina kjentes tunge og jeg ble nødt til å slakke av på tempoet og praktisere yoga pust (inn gjennom nesen, ut gjennom munnen i rolig tempo). Jeg fikk kontroll på kroppen igjen. Med rolig og jevnt tempo og bare noen få korte pauser tok vi til slutt en lengre lunsjpause på ca. 4300 moh. Når vi nå begynte å gå igjen kom min første ordentlige opplevelse med høyden. Kvalmen rev i meg og jeg måtte fokusere på å flytte et ben foran det andre i rolig tempo. Etter femten minutter ble det tid for toalettbesøk og litt vann og jeg følte meg med ett mye bedre. Enda mer hjalp det på at det passerte oss en familie med fire barn i en alder fra 9-15 år. Så imponerende og veldig motiverende å se og med ett følte jeg et stort pågangsmot til å fortsette. Jeg tok lead og hadde nå overskudd til å titte meg bak slik at vi gikk i samlet gruppe opp til dagens høyeste punkt, Lava Tower på 4600 moh. Herlig!
Etter en pause begynte det å gå nedover. Litt overrasket fulgte vi etter Mike (guide) som satte i et høyt marsjtempo nedover bratta. Det tok ikke lang tid før kroppen vente seg til det og med lette bein og i høyt tempo bar det ned bratte steinheller. Jeg smilte fra øre til øre. Nå hemmet ikke pusten meg og konkurranseinstinktet kom snikende. Jaggu skulle vi komme først i camp i dag. Kim og Klara hang hakk i hel og det var ingen tvil om at guidene var fornøyde. Vi fikk gjentatte ganger høre at vi var som lette gaseller i fjellet. I høyt tempo passerte vi en gruppe japanere som til nå hadde vært før oss i camp. Vi hørte «wow -good job» i det vi passerte og det ble plutselig mulig å øke enda litt mer. Nå tok vi innpå bærerne og jeg kjente jeg virkelig koste meg. Beina var så lette og jeg lo og smilte, 600 høydemeter gikk virkelig unna og bare en time senere var vi i camp. Klokken var 14.58 og vi klokket inn to minutter før tiden. Juhuu!!
Men hovmod står for fall og kvalmen kom veltende innover meg en stund før middag. Likevel må jeg si – det var virkelig verd det!
Den reisende ser det han ser, turdeltakeren ser det man viser ham.
Gilbert Keith Chesterton
DAG 4
På selveste langfredagen skulle vi gå fra Barranco camp (3960moh) til Karanga camp (ca. 4100 moh.) for lunsj og derfra til Barafu Camp på 4600moh. Den totale avstanden er 9km og forventet tid i bevegelse er 8-10 timer gjennom Alpine desert. Alpine desert vil si klimaet over tregrensen og er et typisk fjellandskap.
Vi er på tur opp på den siste campen før turens høydepunkt. I dag skulle vi egentlig ha overnattet i Karanga camp som er vanlig ved syv dagers turen, men når mamma måtte forlate oss bestemte vi oss for å korte ned turen til seks dager. Nå var det bare snakk om timer før vi skulle bestige Kilimanjaro.
Dagen i dag har vært den lengste, tyngste og mest spennende dagen. Det har vært stor variasjon i terreng og vegetasjon, noe som har gjort at det alt i alt har føltes ut som en utrolig bra dag. Det har vært mange timer med vandring, mye opp og ned med total økning på 700 høydemeter.
Veldig fornøyd med å ha nådd siste camp før nattmarsjen opp mot Kilimanjaros høyeste punkt.
At dette er en rute de aller fleste kommer seg opp og igjennom er helt klart mulig. Men høydeskrekken får du virkelig testet i bergveggen som nærmest går rett opp. Vi passerte japaneserne i dag igjen, og jeg kunne høre spesielt en av de som slett ikke hadde noe ønske om å forsere denne delen av turen. Det var en blanding av redselshyl og en noe hysterisk latter på tur opp. Jeg klandrer han ikke. Selv har jeg ikke noe særlig til høydeskrekk, men det var flere steder jeg ikke hadde takket nei til sikring. Etter 300 høydemeter var vi kommet til en flate som tillot oss å ta en pause. Utsikten var fantastisk, spesielt etter gårsdagen hvor vi knapt nok så noe annet enn tåke og stein. Under pausen kunne jeg kjenne at kroppen hadde jobbet godt, både dagen før og i dag. Jeg er hellig overbevist om at denne turen nytes best om den fysiske formen er OK+, for det er ingen tvil om at naturen virkelig er spektakulær.
