Jeg sitter inne i en leilighet og titter ut på sola. Lurer egentlig litt på hva jeg driver med – hvorfor er jeg ikke ute i dette finværet?! I går hadde jeg en slik «vilikke – orkerikke dag». Jeg sto opp klokken 6 om morgenen for å rekke skolen. Jeg luftet Kvist, foret oss begge, tok det ned teltet og ellers det som hører med. Så satte jeg meg på sykkelen. Med det samme jeg begynte å trå kjente jeg syren i låra, var slett ikke klar for 3km med slak motbakke, men slik er det. de neste fem kilometerene med nedoverbakke hjalp, men jeg brukte likevel litt lengre tid enn planlagt og rakk ikke bussen. Jeg fikk låst/surret sykkelen i kjetting og hoppet på neste buss til skolen. Endelig fikk jeg nettdekning og da jeg gikk inn for å dobbeltsjekke timeplanen, fant jeg ut at jeg startet en time senere enn antatt…
Sånn passe happy, la jeg meg på en av skolens sofaer. Med beina på en stol går dette akkurat. Der sov jeg i en og en halv time før dagen startet. Undervisningen var bra og dagen endte 15.15. Jeg hoppa på bussen, som jeg heldigvis rakk på håret. Lite skjønte jeg da jeg så vi passerte jernbanetorget! Jeg hadde hoppa på buss 54, ikke buss 34 som jeg skulle ta. Litt fortvilt prøvde jeg å finne busstoppen til neste buss. En bussjåfør var vennlig nok til å hjelpe meg, så jeg satt på med han til riktig stopp. Buss 550 var bare ett kvarter forsinket og en time senere hoppet jeg av på Krokhol.
Jeg fikk låst opp sykkelen og var ved godt mot da jeg tråkka meg innover. Oppoverbakkene kjentes i lårene, men jeg syntes jeg klarte meg bedre nå enn sist. Etter 3km kom jeg til det DNT merker som trillesti. Det er partier her som er fantastiske, men andre steder er det knapt nok mulig å trille sykkelen mens du går. Turen inn tok sin tid og det ble knappt nok tid å spise før jeg skulle møte en venninne halv syv for bærplukking.
Vi koste oss ute i skogen, det var veldig mye blåbær, selv tett inntil stien og parkeringen! Praten gikk lett og Kvist oppførte seg perfekt. Klokka nærmet seg ni og jeg innså at jeg skulle sykle tilbake for å sette opp telt…
For første gang siden jeg startet dette prosjektet kjente jeg bare at jeg ikke orket. Jeg orka rett å slett ikke nye 3km sykling og oppsett av telt med kveldsmatlaging. Kort tid etter hadde jeg ordnet meg både overnatting og skyss ned fra Bysetermåsan.
I dag har jeg gått i kjole på skolen, brukt litt sminke og håndveske (gjør aldri det sistnevnte!). Nå sitter jeg her, akkurat spist middag etter en løpetur med Kvist. Det har vært utrolig deilig å kunne ha overskudd til en løpetur! :)Det har faktisk vært digg å sitte å gjøre absolutt ingenting foran TVen også. Men nå skal jeg ta med frøkna til byen. Hun skal mentaletrene og jeg, jeg skal nyte å se folk i gatene før jeg i morgen skal tilbake til skogen! Jeg savner den allerede, og DET(!) er en deilig følelse – Ny motivasjon! 😀
Hei,moro å følge deg.Du kommer nok til å ha noen opp og ned perioder selv om du har en firbeint turvenn eller besøk av tobeinte.Det blir stille ingen å snakke med se på tv og de vante tinga man gjør hjemme.Ser det selv når jeg er ute i korte eller lengere perioder.Det blir nok litt hardere mot vintern,men jeg tror du kommer til å klare deg ganske bra :-))
Tusen takk for gode ord Jan Tore, de gjør godt :-))